Saturday, January 09, 2010

Tid for debatt

Nei, NÅ er det så lenge siden jeg har sagt eller skrevet noe fornuftig at jeg nesten har glemt hvordan man gjør. Sannheten er nok at jeg hovedsakelig bruker humor til å filtrere de store sakene i vår tid, og i mitt eget liv. Som oftest fungerer det helt ypperlig.

Men av og til er det viktig å ta et skritt bakover. Ta tak i de store spørsmålene. Tenke litt. Formulere meninger. Ta stilling. Delta i samfunnsdebatten. For det er jo dette man gjør. Når man skriver veldig korte setninger. Sånn som jeg gjør nå.

Sånn er det. Sånn er samfunnsdebatten. Når kvinner skriver. Særlig kvinner. Men mest menn. Ja, du kjenner typen. Da blir det tenkt etter. Setning for setning. Det blir liksom litt alvorlig. Høytidelig. Men samtidig kan man snakke ned til leseren. Som til et barn. På den måten er det veldig praktisk.

Så la oss starte med dette da. Dette med ordene. Med alvoret i ordene. Ja, for hvis man midt inne i en bråte med korte setninger plutselig skriver en veldig lang setning, en setning som bare blir ved og ved og ved, hvor komma følger komma uten at det ser ut til noensinne helt å ville stoppe opp, ja, da er man virkelig inne på noe, selve kjernen av noe.

Da må man stoppe opp lidt. Bruke korte setninger. Roe leseren ned. Få pusten. Og så gir man pludselig gass igjen, med disse endeløse rekkene av ord som kjedes sammen med skarpe kommaer, lange rekker av viktige tanker som gytes ut som torskesperm over de fertile eggehodene som sitter langt der ute i de tusen metaforer og slett ikke skjønner hvordan setningen kunne bli så lang, kanskje fordi de allerede har glemt hvor den begynte.

Da må man stoppe opp igjen. Vent, sier man. Vent nå litt. Vi må ned i tempo. Nå er det veldig viktig det vi sier. Vi blir nemlig selv veldig viktige når vi får lov å diskutere veldig viktige saker. Kanskje vi til og med kan få en veldig viktig jobb.

Men først må vi markere oss. Vi må vri litt på ordene. Vi må tørre å tenke nytt. Vi må kanskje til og med sjokkere. Si noe uventet. Si det motsatte av det alle andre sier, men på en lidt lur måte, sånn at noen kanskje legger merke til oss og gir oss en veldig viktig jobb. Da får vi penger som lønn for ordene. Pengene bruker vi til å kjøpe melk, og brød, og ost, og kanskje vi unner oss selv en liten teskje med Superba Krill. Mmmmmh, krill.

For er det ikke nettopp sånn? Er det ikke sånn det er? Forholder det seg ikke slik? Er det ikke nettopp på denne måten tingene henger sammen, om jeg tørr spørre? Tørr jeg spørre litt tørt? Spørr jeg tørre? Skal jeg tørrspørre deg midt i svaret ditt, foran alle disse menneskene? Nei, hør nå. Du misforstår.

La oss i stedet drepe hverandre, sier nå jeg, bare som et eksempel altså. La oss skyte og knivstikke hverandre. Det blir noe annet igjen. Men vi kan godt gjøre det for min del. For jeg er så lei av dere alle sammen, skjønner dere. Jeg ønsker sterkt å sprenge ting i luften, store bygninger, gjerne offentlige kontorer. Men jeg gjør det ikke, selvom jeg vet hvordan man gjør. For jeg er jo tross alt et etisk menneske. Jeg har etikk så det holder i mange uker.

Nettopp derfor. Takk.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home