Friday, June 29, 2007

I wipe my pink fluffy bum with images of John Howard

So now you know.

Demo


Demonstrasjon 30. juni
Rettferdighet for Obiora!


Riksadvokaten har bestemt seg for å sende saken om drapet på Obiora tilbake til Spesialenheten for politisaker.
Den slags etterforskning som bedrives der har vi fått nok av!
Den forrige etterforskningen ble leder av en tidligere kollega av de mistenkte politimennene. Og noen utenfra måtte informere dem om at politimannen som tok kvelertaket på Obiora 2 ganger tidligere hadde blitt anmeldt for å ta kvelertak på personer med mørk hudfarge.


VI KREVER:
• En ny, uavhengig granskning
• Saken må prøves for retten
• De involverte politifolkene må permitteres inntil saken er
ferdig behandlet
• Rasismeanklager mot politiet må behandles av personer
med spesialkompetanse på området
• Politimesteren i Trondheim, Per M. Marum, må trekke seg
seg fra stillingen

Møt opp på kl. 14:00 på
Torgallmenningen, ved "den blå steinen
Demonstrasjonen støttes av:
Felles Innvandrerråd i Hordaland, Internasjonale Sosialister, Kontaktutvalget
mellom innvandrere og styresmakten, Kurdisk Kulturforening, Miljøpartiet de
Grønne, Radio Tamil, Rødt/RV, Rød Ungdom, Sentrumsalliansen, Sosialistisk
Venstreparti, Sosialistisk Ungdom, Tamilsk Organisasjon

Wednesday, June 27, 2007

Blogging Jim

Pass Me On..

Friday, June 22, 2007

The greatest gift of all

So Sara turned 31 today. We went out for take-away sushi and took it away to a bench.

Sara had a touch of the birthday blues: "I'm so old", she kept screaming, "old, old, old. And fat. And old." I tried my best to comfort her, saying things like: “Yes, but you have a nice personality”, and “stop screaming, you fat cow, people are watching us”, but nothing helped.

After the sushi we ran a few errands. Since we're having some friends over tonight, Sara went into the state liquor store (Finnmärk has a state alcohol monopoly – don’t ask) to buy a carton of their finest red wine. She went in shuffling her feet, but came out swinging a plastic bag, skip jumping and whistling the theme from Love Boat. The birthday blues had mysteriously evaporated.

What had happened to make this amazing transformation? The woman at the counter had asked Sara for her ID.

Vi forlanger

Thursday, June 21, 2007

Kung Photo, drunken style




Den rasistiske politimannen

En mann nekter å forlate et sosialkontor fordi han ikke får hjelp. Få minutter senere ligger han død på gulvet bak i en politibil. Mannen er svart. Noen begynner å påstå at han døde nettopp fordi han var svart, at dødsfallet hans henger sammen med et rasismeproblem i politiet. Ja vel, det finnes sikkert rasister i politiet som alle andre steder, men kan man virkelig med noen form for troverdighet argumentere for at det norske politiet er en rasistisk organisasjon? Det virker absurd.

Hva er rasisme? Gir det overhodet mening å snakke om rasisme i dag?

Rasebiologien, den klassiske, ”vitenskapelige” rasismen, oppsto på attenhundretallet og nådde sitt klimaks i tretti- og førtiårene. Den beskrev et hierarki av nøye avgrensete raser med særlige fysiske, intellektuelle og moralske kjennetegn. I denne rangorden var den hvite rasen de andre rasene overlegen, noe som medførte særlige privilegier. Det enkelte individet var redusert til å være representant for en bestemt rasetilhørighet.

Med andre verdenskrig og fascismens nederlag ble denne tenkningen diskreditert og forkastet, og i dag er den klassiske rasismen noe vi har lagt bak oss. Når man kanskje ser bort fra et lite, ekstremistisk mindretall finnes det ingen selverklærte rasister i Norge lenger. Det er nok også få som tenker på seg selv som rasister. I dag er ordet ”rasist” først og fremst et skjellsord vi bruker til å sverte en politisk motstander.

Nettopp av den grunn bør man være forsiktig med å bruke begrepet ”rasisme”. Å beskylde en person, en myndighet eller et politisk parti for å være rasistisk vil i mange tilfeller virke mot sin hensikt og slå tilbake på en selv. Det er i vår tid relativt lett å forsvare seg mot en rasismeanklage.

Likevel ser vi jo at det har oppstått nye, politiske tankesett som best kan forklares som ideologiske arvtakere etter den klassiske rasismen.

Denne ”nye” rasismen har imidlertid tilpasset seg rammene for den offentlige debatt ved å bygge argumentasjonsrekker som følger rasismens logikk, men som går utenom rasebegrepet. Man konstruerer nye, politiske kategorier basert på ”kultur” i stedet for ”rase”: Noen ”ikke-vestlige kulturer” er etter denne logikken uforenlige med den ”norske kulturen” som er en del av den ”vestlige kulturen”. Noen kulturer kan ikke sameksistere. Det finnes et nesten uendelig antall små, uoverstigelige forskjeller: Religion, kvinnesyn, klesdrakt, kvinnesyn, kvinnesyn, kvinnesyn og kvinnesyn, bare for å nevne noen.

Kulturene må holdes atskilt, eller den ene kulturen må tilpasses, den må integreres. Det er alltid de individene som i kraft av sin familiebakgrunn er bærere av den fremmede kulturen som må tilpasse seg, det er de som må integreres. Ikke fordi den vestlige kulturen er bedre, men fordi det jo er de andre som er gjester her hos oss. Gjestemetaforen er en vesentlig del av den nye rasismen: Et norsk statsborgerskap og et helt liv levd innenfor dette landets grenser er lite verdt for den som ikke er bærer av den ”norske kulturen”.

En særlig fordel ved å benytte ”kultur” som markør for annerledeshet, frem for ”rase”, er at man kan markere avstand til mennesker som ser ut som en selv, f.eks. østeuropeere. Den vestlige verden består av Norden, Vest-Europa unntatt Tyrkia, Nord-Amerika og Oseania. På magisk vis har en nordmann, via sin kultur, altså mer til felles med en canadier eller en newzealender enn med en marokkaner, en tyrker, en estlending eller en svart mann som bor i Åsane.

Blant annet gjennom de endeløse tv-debattprogrammene som fokuserer på det innvandringspolitiske feltet først og fremst som et samfunnsproblem, konstrueres et snevert norsk kulturfelleskap. Mediene konstruerer et eget språk der det samme hendelsforløpet tolkes og beskrives vidt forskjellig ut fra aktørenes ”kultur”: Hvis f.eks. en etnisk nordmann dreper sitt barn er det tale om en familietragedie. Hvis en pakistansk-etnisk mann dreper sitt barn er det derimot tale om æresdrap.

Ved å lefle for en trang og eksklusiv norsk identitet, som bare kan skapes og gjenskapes i møtet med den farlige annerledesheten som minoritetene representerer, bygger man et ugjennomtrengelig gjerde rundt ”det norske” som noe homogent, isolert og enstemmig. Plankene i gjerdet består av forskjeller mellom oss og dem, enhver tenkelig forskjell man kan komme på, bare ikke hudfarge. Aldri hudfarge.

Uten å kunne bli beskyldt for å være rasister i den klassiske forstand kan høyrepopulistiske krefter således argumentere f.eks. for en restriktiv innvandringspolitikk med en primitiv logikk som hører hjemme på trettitallet.

La oss en gang for alle slå fast at den ”nye” rasismen ikke på noen måte er vesensforskjellig fra den ”klassiske” rasismen. I bunnen av de moderne, kulturfundamentalistiske ideologiene ligger rasehatet.

Dette er selvsagt ikke et særnorsk fenomen. Historisk har vi sett at den norske rasismen til en viss grad var en importvare, og også i vår tid næres vår rasisme av aktuelle geopolitiske strømninger. I et globalt perspektiv ser vi hvordan kulturfundamentalismen, med de amerikanske, ny-konservative kreftene i spissen, er en sterk pådriver for internasjonale konflikter. Den såkalte krigen mot terror har vist seg først og fremst å være en krig mot muslimer.

Mer lokalt i Europa brukes krigen mot terror som et praktisk påskudd for å forfølge minoriteter og befeste kontinentets ytre grenser mot ulovlig (det vil si ulønnsom) innvandring.

I det europeiske politisamarbeidet Europol sin situasjonsrapport og trendanalyse om terrorismen i Europa kan man lese at det i året 2006 av 706 anholdte som var under terrormistanke var 257 såkalte ”islamister”. Det vil si 36 %, lidt over en tredjedel. Man kan videre lese at det i det samme året fant 498 terroraksjoner sted i Europa. Av disse var bare 1 (en) ”islamistisk” motivert. Det var den tyske koffertbomben som for øvrig ikke detonerte.

Bare 0,2 % av terroraksjonene i Europa utføres altså av ”islamister”. Den europeiske terrorismen utføres i hovedsak av separatistgrupper som ETA, IRA og de korsikanske Taldes Y-gruppene. Det finnes også fortsatt en håndfull anarkistiske og venstreorienterte grupper som Action Directe, Brigate Rosse og GRAPO, samt forskjellige tyske, greske og tyrkiske grupperinger. Likevel fokuserer de europeiske politi- og antiterrororganisasjonene sitt arbeid først og fremst på de ”islamistiske” grupperingene.

Misforholdet i denne avveiingen kan ikke forklares praktisk, økonomisk eller etterforskingsteknisk. Den kan bare forklares ideologisk.

Hvilket bringer oss tilbake til utgangspunktet: Hva med det norske politiet?

Finnes det sympatisører for den nye rasismen i politiet? Selvfølgelig gjør det det, og det burde ikke overraske noen. Det burde heller ikke anses som direkte problematisk. Det finnes fordomsfulle mennesker på alle arbeidsplasser i landet. Den individuelle rasismen er intet annet enn et kompleks av synspunkter, og i et demokratisk meningsmangfold er dette noe vi er tvunget til å godta. Det er først når disse synspunktene omsettes i praksis at det blir problematisk.

En mann nekter å forlate et sosialkontor fordi han ikke får hjelp. Han er rolig da politiet møter opp, men situasjonen eskalerer. En av betjentene kler på seg svarte hansker: ”Jeg kveler ham” sier han, ifølge et vitne.

Mannen han snakker om er svart. Det er Eugene Obiora, og han dør langsomt. Han kjemper imot, han skriker: ”Please don’t kill me”. Iført håndjern blir han liggende på magen, på asfalten foran sosialkontoret, inntil han slutter å bevege seg. Han får ikke førstehjelp, men slenges om bak i politibilen, stadig med håndjernene på. Da han avleveres ved St. Olavs hospital er han død.

Saken etterforskes. Politiet vil finne ut om politiet har gjort noe galt. Det har de sjeldent, og heller ikke i denne saken. Spesialenheten for politisaker frikjenner de involverte polititjenestemennene etter bevisets stilling. Ved å kjempe imot er Obiora selv medskyldig i sin egen død. Det var altså dette at han kjempet for livet som drepte ham, ikke de tre politimennene som satt ovenpå ham. Hans egen dødskamp gjør ham ansvarlig.

Case closed. Saken er ferdigbehandlet, og etter politiets oppfatning bør den slutte der, på skrivebordet, mellom alle de andre papirene. Men det er noen som har hørt skrikene til Eugene Obiora. Det er noen som begynner å stille spørsmål.

Det kommer for dagen at en av betjentene tidligere har vært involvert i brutale anholdelser med tydelige rasistiske undertoner. Noen bestemmer seg for å offentliggjøre denne politimannens identitet, på tross av politiets forsøk på å holde den skjult. Det arrangeres demonstrasjoner i flere byer. Saken begynner å rulle i media.

At minst en av politimennene som foretok anholdelsen på Eugene Obiora er en helt vanlig rasist er det liten tvil om. At anholdelsen fikk den dramatiske formen og det tragiske utfallet den fikk kan i hvert fall delvis forklares ut fra denne ene politimannens individuelle rasisme. Men herfra til å slutte at Sør-Trøndelag politidistrikt, Spesialenheten for politisaker eller politietaten som helhet bærer et medansvar er det likevel et sprang.

Man må spørre seg, hvordan kunne Trond Volden og hans kolleger slippe unna drapet på Eugene Obiora uten så mye som en disiplinærsak?

For å forstå dette trenger vi blott å lytte til de stemmene som kunne ha forhindret ham, altså hans foresatte og tillitsvalgte: I et intervju med Klassekampen den 12. mai uttaler stasjonsmester Ove Sem ved sentrum politistasjon i Trondheim: ”(…) jeg skal ikke underkjenne at vi har utfordringer i forhold til minoriteter. Jeg tror politiblikket søker annerledeshet. Det er vi opplært til.”

Politiblikket søker altså annerledeshet. Ikke lovbrudd, som man umiddelbart skulle tro, men annerledeshet. Hva kan en lovlydig, mørkhudet person under disse vilkår egentlig gjøre for å unnslippe det evig årvåkne, sveipende politiblikket? Finnes det en bestemt atferd som kan få dette blikket til å prelle av?

Politidirektør Ingelin Killengren forklarer i et intervju med BA den 17. juni at: ”(…) Politiets arbeidsform i mange tilfeller ikke forstås av mennesker med flerkulturell bakgrunn. Det kan være konkrete ting som de fleste nordmenn instinktivt vet at man ikke skal gjøre dersom man vil unngå trøbbel. (…) Det kan være å kjøre rundt i en fet BMW på et nedlagt industriområde midt på natten, for eksempel. Deler av den flerkulturelle befolkningen har et annet handlingsmønster enn nordmenn, og tidvis slik at de vil bli gjenstand for særskilt politikontrol.”

Her mer enn antyder Killengren hvor hun ønsker å plassere ansvaret: Det finnes altså et handlingsmønster som henger direkte sammen med kriminelle handlinger, og det er politiets oppgave å kontrollere de som utfører slike handlinger. Hvis minoritetsborgere ønsker å unngå politiets søkelys må de slutte å oppføre seg sånn. De må slutte å kjøre rundt i store biler og helst holde seg innendørs om natten, i dette konkrete tilfellet.

Denne dypt krenkende uttalelsen fra politidirektøren avslører hvor primitive forestillinger politiets toppledelse har om etniske minoriteter og deres forhold til rettssystemet. Uttalelsen henger nøye sammen med det medieskapte begrepet innvandrerkriminalitet, en særlig type kriminalitet som har som sitt viktigste kjennetegn at, ja, den begåes av innvandrere.

I 2000 gjorde Statistisk Sentralbyrå undersøkelsen Innvandrere og nordmenn som offer og gjerningsmenn. Av undersøkelsen fremgikk det at ikke-vestlige innvandrere var noe overrepresentert både som gjerningsmenn og ofre.

Når forskerne skulle forklare dette forholdet pekte de først og fremst på sosialøkonomiske variabler, altså det vi sosialister liker å kalle klassesamfunnet. At kriminelle handlinger forekommer oftere i de lavere lagene av klassesamfunnet, som mange ikke-vestlige innvandrere jo fortsatt er henvist til, kan ikke overraske. Det er som kjent like ulovlig for rike som for fattige å sove under broene i Paris.

Men statistikerne pekte også på et annet forhold. De skrev: ”De fleste har sikkert hørt om den somaliske mannen som ble stoppet av politiet i Oslo 17 ganger på tre uker med anmodning om å vise kvittering på sin kostbare sykkel. Dersom denne historien sier noe om ikke-vestlige innvandreres hverdag, kan den til en viss grad forklare denne befolkningsgruppens relativt høye kriminalitetsrater for lovbrudd hvor det offentlige kontrollapparat står for en stor del av oppdagelsene og anmeldelsene.”

Kan det være slik at politiet ved sin egen virksomhet er med til å skape og opprettholde ideen om innvandrerkriminaliteten som et eget, separat fagfelt? Varsku fra minoritetsmiljøer i hovedstaden har lenge tydet på det. Organisasjon mot Offentlig Diskriminering (OMOD) ble i sin tid startet nettopp som en reaksjon på det som oppfattedes som politiets overdrevne kontrollvirksomhet i minoritetsmiljøer.

I OMOD sin rapport Ung, svart & norsk fra 2006 settes det bl.a. søkelys på politiets fremferd overfor innvandrerungdom. Rapporten dokumenterer det som kun kan beskrives som systematisk diskriminering: ”Av dem vi snakket med var det ingen tvil om at politiet forskjellsbehandler svart og hvit ungdom. Dette er ikke noe sensasjonelt funn. Denne beretningen kommer fra ungdomsorganisasjoner, innvandrerorganisasjoner og andre.”

Også opplysninger som har fremkommet i kjølvannet av Obiora-saken peker på vesentlige mangler ved politiets forståelse for sin egen rolle i møtet med minoriteter. I Trondheim har avisen Klassekampen avdekket systematisk forskjellsbehandling. Det er dypt rystende historier som kommer frem, og mønsteret er ofte det samme: En mørkhudet person tilkaller politiet for å foreta en anmeldelse. Men noe skjer i forløpet, noe går galt, situasjonen snus på hodet, og anmelderen ender opp med selv å bli arrestert. Sør-Trøndelag politidistrikt innrømmer at mange minoritetsborgere simpelthen ikke lenger anmelder alvorlig kriminalitet de har blitt utsatt for, fordi de ikke har tillit til at politiet vil hjelpe dem.

Hvis dette er tilfellet, burde røde lamper ikke ha begynt å blinke et sted i systemet?

I fjor høst, i kjølvannet av at OMOD og flere innvandrerorganisasjoner hadde rapportert om negativ særbehandling av minoritetsungdommer, ba Riksadvokaten om en redegjørelse fra Spesialenheten for Politisaker. Riksadvokaten ønsket å danne seg oversikt over ”antall anmeldelser fra minoritetsungdom om negativ opptreden fra politiets side (trakassering, vold eller lignende)” i politiregionene.

Av Spesialenhetens redegjørelse fremgår det at det bare er registrert 25 anmeldelser siden enheten ble opprettet i januar 2005. Tre av fem regioner melder å ha mottatt svært få eller ingen anmeldelser. Dette er naturligvis et glansbilde. Det har da også i ettertid kommet frem at Spesialenheten har silt bort saker som ikke eksplisitt omhandler ”rasismeanklager”. Vold og trakassering av minoriteter som ikke benevnes rasisme, har altså ikke blitt tatt med i redegjørelsen.

Her er vi igjen tilbake ved det problematiske rasismebegrepet: Rasismeanklager skal man være forsiktig med å fremsette. Det finnes jo ikke rasisme noen steder lenger i dette landet, og i hvert fall ikke ved politiet. Rasismen er borte vekk.

Trond Volden er ikke rasist, og ikke noen av hans kolleger heller. Hans direkte overordnete har ikke sett grunn til å sette spørsmålstegn ved hans metoder. Spesialenheten for Politisaker kan ikke rapportere om rasismeproblemer ved politiregionene. Politidirektøren synes ikke det er mer rasisme i politiet enn noen andre steder.

Hvorfor er Eugene Obiora død? Fordi han kvalte seg selv.

Det er et kjennetegn ved den strukturelle, institusjonaliserte rasismen at den ikke nødvendigvis er betinget av ond vilje. De enkeltaktørene som fasiliterer den tenker sjeldent på seg selv som rasister. Det fritar dem ikke for ansvar. Når de dekker over sine kollegers overgrep, når de ser gjennom fingrene med lovbrudd, når de ut fra en misforstått lojalitet til hverandre - det amerikanerne kaller Bluewalling - misbruker den tilliten de har blitt betrodd som statens viktigste maktapparat i fredstid, da gjør de seg til medskyldige. Dette er i høy grad et disiplinærproblem, og det gjør det til et ledelsesansvar.

Vi vet alle sammen at den eneste måten man får gjort noe i dette landet er ved å stikke et kamera opp i ansiktet på de ansvarlige, og derfor var det riktig å offentliggjøre navnet på Trond Volden. Uten medieomtalen dette har medført ville saken ha stoppet med Spesialenheten for Politisaker sin henleggelse.

Vi vet også at den letteste måten å forsvare seg mot enhver kritikk fra offentligheten, berettiget eller ei, er ved å si de magiske ordene: Vi tar selvkritikk. Vi skal gjennomgå våre rutiner. Så ofrer man to bønder og lukker døren til sitt kontor. Men i det norske politiet vil man ikke foreta noen innrømmelser, der vil man vil heller leke stolleken. Man vil gå rundt og rundt til musikken slutter å spille og noen må reise seg fra sin plass og gå. Spørsmålet er bare hvem det blir.

I sitt famøse leserbrev til Klassekampen karakteriserer den frittalende lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, pågripelsen av Obiora som ”godt politiarbeid.” Han trekker senere uttalelsen tilbake, kanskje fordi han merker at han sitter litt ustøtt i stolen sin for tiden. Men ordene vil ikke riktig bli usagt, de blir liksom hengende i luften, som en spøkelsesaktig etterskrift over hele affæren.

Godt politiarbeid. Disse ordene, og de holdningene som ligger bak dem, er ikke bare en hån mot Obiora og hans etterlatte, de er en hån mot den allmenne rettsfølelse. Ikke minst er de en hån mot de mange gode, anstendige og hardt arbeidende politimenn og -kvinner som tross alt finnes i det norske politiet. La os ikke glemme dem.

Kan man virkelig med noen form for troverdighet argumentere for at det norske politiet er en organisasjon som er gjennomsyret av rasisme på alle nivåer, fra topp til bunn? Som tingene står nå så har man dessverre all grunn til det. Det er faktisk nesten umulig å argumentere for det motsatte.

The Bell curve


Tuesday, June 19, 2007

Big day tomorrow

But we're reasonably well prepared.

Friday, June 15, 2007

Rettferd for Obiora!




Dette sto på trykk i dagens BA. Jeg har vel egentlig ikke noe å tilføye, utover det som fremkommer i artikkelen. Hvis noen ellers skulle være interessert i mine meninger om drapet på Eugene Obiora, og om institusjonalisert rasisme generelt, kan de komme på åpent møte onsdag den 20. juni kl. 18 i studenthuset, Nygårdsgt. 1B, 3etg.

På grunn av medieoppmerksomheten rundt denne saken har vi midlertidig innført siling på kommentarfeltet. Vi håper dere har forståelse for dette.

Thursday, June 14, 2007

Why is your life not like this?

Monday, June 11, 2007

Assassins do it from behind

This is me. A regular Joe. I like children and animals, enjoy long walks in nature, and one day I hope to have my own revolutionary militia.

Did I mention that I like animals? This is an animal I have encountered on my way.

This is another animal I have encountered.

This is me at the tiny bar that I like. In this picture I've had maybe 13 gimlets and a bloody mary, but you can't tell to look at me because I exercise extreme self control.

Hopefully one day these boys will rally under my banner as I lead them against their oppressors.

I used to know a girl who lived in this appartment, but now it's full of rockwool.

This truck is empty.

Another fine day at work.

THE END

Obioras bistandsadvokat Rajas klage til Riksadvokaten

Riksadvokaten
Postboks 8002 Dep
0030 Oslo
Telefaks: 22 333 112


Spesialenheten for politisaker
Postboks 93
2301 Hamar
Telefaks: 62 55 61 01


Advokat Jens-Ove Hagen
PB 7086, St. Olavs plass
0130 Oslo
Telefaks: 21 93 10 01

Kopi: Pårørende og talsperson


Oslo 5. juni 2007
Ansvarlig advokat
Frode Sulland


VEDR. EUGENE EJIKE OBIORA F. 25.02.58 – DREPT VED PÅGRIPELSE 07.09.2006- Saks nr. 06-136979ENE-TRON –

Eugene Ejike Obiora ble pågrepet av politiet i Trondheim 7. september i år, og døde under pågripelsesomstendigheter som satte i gang etterforskning mot de involverte polititjenestemennene. Spesialenhetens henleggelsesvedtak av 4. mai i år mot de involverte polititjenestemennene ble påklaget 5. mai i år på vegne av de pårørende.

De involverte mistenke er;

Politibetjent A1…., heretter omtalt som mistenkte nr. 1
Politibetjent B2….., heretter omtalt som mistenkte nr. 2
Politibetjent C3…., heretter omtalt som mistenkte nr. 3
Politibetjent D4….., heretter omtalt som mistenkte nr. 4

Det har vært foretatt mange avhør i saken.

Vi mener Spesialenheten har lagt mindre vekt på de opplysningene i saken som kunne og burde gitt et annet resultat. Vi vil derfor gå igjennom og fremheve noen av vitneutsagnene.


Det vil bli vist til følgende vitner:

A…(dok. 04.01), heretter vitne nr. 1
B… (dok. 04.02), heretter vitne nr. 2
C….(dok. 04.03), heretter vitne nr. 3
D… (dok. 04.05), heretter vitne nr. 4
E…. (04.07), heretter vitne nr. 5
F….(04.10), heretter vitne nr. 6
G….(04.11), heretter vitne nr. 7
H….(dok. 04.12), heretter vitne nr. 8
I…. (dok. 04.14), heretter vitne nr. 9
J….(dok. 04.17), heretter vitne nr. 10
K…(dok. 04.18), heretter vitne nr. 11
L….(dok 04.19), heretter vitne nr. 12
M….dok. 04.20), heretter vitne nr. 13
N…..(dok. 04.21), heretter vitne nr. 14
O…(dok. 04.23), heretter vitne nr. 15
P….(dok. 04.24), heretter vitne nr. 16
Q…(dok. 04.28), heretter vitne nr. 17
R….(dok. 04.29), heretter vitne nr. 18
S….(dok. 04.31), heretter vitne nr. 19
T…(dok. 04.33), heretter vitne nr. 20
U….(dok. 04.34), heretter vitne nr. 21
V….(dok. 04.36), heretter vitne nr. 22
W….(dok. 04.33), heretter vitne nr. 23
X….Tunc (dok. 04.38), heretter vitne nr. 24



Nødvendig pågripelse

Vitnet nr. 2 forklarer at ”politiet gav ordre om at fornærmede måtte forlate lokalet. Fornærmede aksepterte ikke dette. Politimennene tok tak i hver sin arm på fornærmede mens han fortsatt satt i stolen. Fornærmede satte seg til motverge, og politiet måtte dra han opp av stolen”.

Det er ikke full ut belyst hvorvidt det virkelig var nødvendig med maktbruk på dette stadiet. Vitne nr. 1: Vitner sier at ” hendelsen var uventet, for når hun gikk bort fra Obiora og polititjenestemenn så det ut som dette ville gå veldig greit. Hun hadde ikke forventet at noe slikt kunne skje”. Vitnet nr. 14 forklarer også at før hendelsen skjedde virket stemningen som ”rolig, de pratet, og var jovial”.

Vi stiller spørsmålet om det var nødvendig å gripe an med makt, og om politimennene eller en av politimennene har bidratt til å unødvendig akselerer situasjonen. Det er kjent fra politilitteratur at politiet har en del innflytelse over om situasjonen blir roet ned eller om en ved sin handlemåte nødvendiggjør pågripelse. Det foreligger imidlertid opplysninger i saken som tilsier at Obiora ikke etterkom pålegget om å forlate lokalet. Vitne nr. 11 beskriver likevel Obiora før politiet kom som ”urolig, ikke sint, men stille”.

Vitne nr. 12 registrerte at en av politimennene, den lengste av dem, tok fram et par sorte hansker som han tok på seg. Vitne nr. 14 forteller også at den ”lyse politimannen hadde hansker på seg”. Vitne nr. 14 forklarer at det var denne politimannen som ”holdt rundt halsen på Obiora”. Vitne nr. 2 forklarer i avhøret at mistenkte nr. 1 uttalte; ”Jeg kveler han”. Vi stiller spørsmålet om det at de mistenkte tar på seg hanskene sier noe om pågripelsesinnstilling, og eventuelt hvilken betydning det har.



Nødvendigheten av kvelertak

Spesialenheten beskriver mistenkte nr. 1 sitt kvelertak som tatt i nødverge; ”vernet omkring offentlig tjenestemenns myndighetsutøvelse er sterk og Obioras slag med albuen er etter Spesialenhetens vurdering et rettsstridig angrep” som mistenkte nr. 1 ”rettsmessig tilpasser sin tjenesteutøvelse i forhold til og som han forsvarer seg mot”. Videre skriver Spesialenheten at ”grepet har karakter av å være et improvisert valg i en kampsituasjon”.

Vi mener Spesialenheten har vurdert forholdet uriktig.

Det vises til at det er en påstand fra mistenkte nr. 1 om at han ble hardt skadet av Obiora. Mistenkte nr. 1 ble faktisk ”sykemeldt som følge av lettere skader” (dok. 01.02). Mistenkte nr.1 forklarer i sitt avhør (dok 05.02) at fornærmede slår tilbake med ”albuen sin, slik at han treffer mistenkte i brystkassaen. Mistenkte kjenner en stikkende smerte i siden”. Vitne nr. 19 (politimann) forteller at han fikk høre at mistenkte nr. 1 hadde vondt i ribbeina og at mistenkte nr. 1 hadde fått skade. Dagen etter fikk vitnet vite at det var en ”relativt alvorlig skade som ville medføre sykemelding”. Mistenkte nr.1 ble på bakgrunn av opplysningene sendt til legen. Legerapporten viser imidlertid at det verken var noen skade på ribben eller kneskål, ei heller sår på de nevnte stedene. Legerapport av mistenkte nr. 1 (dok 03.06) viser at det ikke ble funnet noe brudd etter røntgen, og det fremgår at alt i alt har mistenkt nr. 1 ”kommet rimelig godt fra denne opplevelsen”. En kan dermed ikke legge til grunn som faktum det som fremgår av dok. 01.02 at mistenkte nr. 1 er sykemeldt grunnet lettere skader, ei heller uten videre legge til grunn at det har vært et slag fra Obiora som traff mistenkte nr. 1 i ribbeina.

Subsidiært må en stille spørsmålet om det er riktig vurdert at halsgrepet hadde karakter av ”improvisert valg i en kampsituasjon”. Det vises i denne sammenheng til mistenkte nr. 1 sin forklaring hvor han forteller at han valgte halsgrep selv om han kunne valgt batong, men at han lot være å trekke batong fordi det kunne virke voldsomt ovenfor de som stod og så på; ”Mistenkte tenker da på å trekke teleskogbatongen, men når han ser den ’muskelmassen de har foran seg’, og alle folkene som er inne i lokalet, så har han ikke lyst til å slå med batong fordi det ser veldig brutalt ut” (dok. 05.02). Ut fra dette må det vurderes om mistenkte tenkte rasjonelt, og om den handlingen han deretter velger er veloverveid.

Det er videre betydelige svakheter i avhøret av mistenkte da en ikke har stilt spørsmål om hans overveielser og overlegg med hensyn til valg han foretar. Dette har selvsagt betydning fir avgjørelsen av straffespørsmålet.

Spesialenheten trekker heller ikke frem at mistenkte nr. 1 har fra tidligere av erfaring med halsgrep. Muligens har dette sammenheng med at Spesialenheten ikke har kjent til mistenktes tidligere halsgrep. Spesialenhetens leder har uttalt til pressen og TV2 at han ikke kjente til at mistenkte nr. 1 også hadde vært anmeldt for flere enn to kvelertak. Vi ber om at Riksadvokaten innhenter samtlige opplysninger om mistenkte nr. 1, slik at en kan vurdere hvilken kunnskap mistenkte nr. 1 hadde om kvelertak. Det er nødvendig at Riksadvokaten ved sin vurdering av straffskyld ser hen til tidligere episoder som mistenkte nr 1 har vært involvert i. Vi er kjent med den såkalte Baidoo-saken hvor spørsmål om halsgrep og rasistiske utsagn kom på spissen, og vi kjenner nå til et halsgrep mot en iraker.

Imidlertid har vitne nr. 20 (politimann) forklart at ”halsgrep er et grep som i utgangspunktet ikke bør brukes. For hvis en tar et halsgrep og det oppstår blodkvelning, så er det viktig å slippe opp så en ikke kveler et menneske”. Og vitne nr. 19 (politimann) har forklart at man skal være ”forsiktig spesielt med grepet man kaller kyllingen”, idet det kan være ”fare for luft og blodkvelning”.

Spørsmålet er om det må stilles strengere krav til visshet og aktsomhet fra de mistenkte i saken idet de er politimenn som må kjenne til farene forbundet ved halsgrep? Det gjelder især mistenkte nr. 1 som har foretatt minst tre dramatiske kvelertak. Hva har mistenkte nr. 1 visst om konsekvensene? Her må en innhente opplysninger fra tidligere to saker og se hva mistenkte nr. 1 kjente til. Hans valg av å ta et kvelertak må sees i sammenheng med mistenkte nr. 1 sine kunnskaper om farene forbundet med halsgrep. Videre forstår vi mistenktes nr. 1 sitt valg dit hen at han kunne, men valgte å ikke benytte batongen. Vi mener det har betydning for straffeansvar om en har erfaring med halsgrep fra før, og at en kjenner til farene forbundet med slike grep.



Kvelertakets lengde

Vitne nr. 2 forklarer i avhøret at mistenkte nr. 1 uttalte; ”Jeg kveler han”. Betyr det noe for forsettet hos mistenkte nr. 1 om hva utfallet kan bli?

Det er uklart hvor lenge kvelertaket som ble tatt ble holdt inne i lokalet. Vitnet nr. 14 oppsummerer hendelsen som at når vitnet så ”politimannen hadde høyre arm rundt halsen på Obiora, samtidig som de hadde press på kroppen hans, tenkte vitne for seg selv ’nå kveler de han’. Det var etter at han hadde holdt grepet i 10 minutter. Dette var også etter at Obiora hadde ropt. Obiora var i bevegelse under politimennene, men ble så helt rolig”. Vitnet forteller om disse 10 minuttene fordi han så på klokken.

Vitne nr. 2 forklarer i avhøret at mistenkte nr. 1 som ”holdt grepet rundt halsen holdt fortsatt grepet en liten stund etter at handjerna var påsatt”. Mistenkte nr. 1 har selv forklart at han slapp halsgrepet før han satte handjernene på. Vitnet nr. 10 ”reagerte på at det tok tid fra de fikk på han håndjern til den ene politimannen endret grep fra rundt halsen til å holde Obiora nede”.

Spesialenheten har lagt fort liten vekt på hvilken betydning kvelertaket og dets lenge har for at Obiora til slutt døde.






Nytt kvelertak utenfor

Spesialenheten har vektlagt at det ikke ble tatt et nytt kvelertak utenfor bygget, og det skrives i vedtaket at ”ett vitne har forklart til media og til Spesialenheten at politiet utenfor servicekontoret festet grep om halsen på Obiora” (det vises antagelig til vitne nr. 4). Dette omtolker spesialenheten til at ”det vitnet kan ha oppfattet var at tjenestemennene tok i hodet/halsregionen for å avklare Obiroas bevissthestsnivå, herunder om han hadde puls og/eller pust”. Dette står imidlertid i kontrast til flere vitneutsagn.

Vitne nr. 3 forteller at den ene ”politimannen lå over fornærmede på samme måte som pågripelsen inne i lokalet. Vitnet antok derfor at politimannen kanskje tok et kvelertak på nytt”. Vitne sa ikke imidlertid ikke politimannens arm. Vitne nr. 4 forklarer at ”Det såg ut som han da tok kvelertak på Obiora”. Vitne nr. 7 forklarer at den ene ”politimannen holdt sin venstre arm under og rundt halsen på fornærmede”, dette mens fornærmede var ”iført håndjern på ryggen”. Vitne nr. 7 forklarere videre at politimannen som hadde ”holdt rundt halsen begynte å ta pulsen på fornærmede ca 6 til 10 ganger”. Vitne nr. 16 så at ”en mann satt med kne i ryggen på Obiora. Han holdt også med begge hendene mot nakken. Grunnen til at vitnet husker dette er at han tenkte kveler han mannen”.

Vitne nr. 21 forklarer at en dame sa til vitne at ”dæm har tatt livet av han, og han er død”. Videre sa samme damen at de hadde ”tatt kvelertak” på han da de satte på håndjernene. Slik vitnet oppfattet damen hadde hun sett alt dette utenfor lokalet. Vitne nr. 24 forteller at hun hørte en person som ”hylte noe vanvittig. Vitnet reagerte på at politimennene holdt fornærmede så lenge fordi han ikke gjorde noe som helst. Fornærmede lå med hendene på ryggen og hun kunne se at han rørte noen fingre, men gjorde ikke annen motstand, og hun stusset på hvorfor de holdt han nede. En kort stund etter begynte fornærmede plutselig å sprelle med føttene, nærmest som han fikk et anfall, før han ble rolig igjen. Hendelsen tok 12 minutter. Det var to politimenn som holdt fornærmede nede. Hun mener å huske at den ene politimannen satt med et kne i ryggen på fornærmede mens den andre holdt tak rundt hodet og halsen til fornærmede. Vitnet reagerte på at alt tok så lang tid og at det ikke ble foretatt noen form for gjenopplivning fra politiets side. Hun forstår ikke hvorfor de ikke gjorde dette da fornærmede ble liggende livløs lenge”.

Slik vi leser vitneutsagnene, er det seks vitner som antyder ett nytt kvelertak utenfor bygget.

I tillegg er det grunn til å fremheve at avhørene som har blitt tatt av Spesialenheten er veldig korte avhør. Vi stiller spørsmålet om flere vitner burde har blitt spurt om flere detaljer. Videre om hvorfor ikke flere vitner er spurt om det ble tatt et nytt kvelertak også utenfor?

Vi kjenner videre ikke til om noen av de som har tatt avhør har vært nært tilknyttet Trondheimspolitiet; om noen av avhørerne/etterforskerne har jobbet der før, om noen av de fremdeles er ansatt der (i permisjon), og hvilken betydning dette skal ha for avhørene. Eventuelt hvilken betydning det skal ha for etterforskningen dersom noen er ansatt eller har vært ansatt i politiet i Trondheim. om det har noen betydning for de vurderinger en gjør seg, om en i et slik team kan påvirke bevisst eller ubevisst i en eller annen retning.





Obioras redsel for å bli drept

Rett etter kvelertaket inne i lokalet har flere vitner forklart seg om Obioras tilstand. Vitne nr. 2 forklarer at Obiora uttalte; ”Are you fucking trying to kill me”. Obiora ble deretter ca 10-12 minutter senere dratt på utsiden, og lagt rett ned utenfor inngangsdøra. Vitnet nr. 14 forklarer at mens Obiora lå nede ropte han ”please dont kill me”, og han virket ”veldig redd”. Vitne nr. 3 sier at han hørte Obiora si, ca 5 ganger; ”Trying to kill me”.

Vi stiller spørsmålet om mistenkte nr. 1 og 2 etter å hørt disse utsagnene hadde blitt, eventuelt burde ha blitt, oppmerksomme på hvordan fornærmede oppfattet situasjonen, og hvilken kraft han hadde blitt utsatt for. Følgelig om mistenkte hadde forstått (eventuelt burde forstått) hvordan situasjonen er for fornærmede, og kunne og burde således ha tilpasset videre maktbruk forholdsmessig (mer om dette nedenfor under punktet ”Maktbruk utenfor bygningen”).

Vitne nr. 15 sier at det var ”tunge krefter opp på” Obiora, i tillegg til ”nakkegrepet” som ble holdt. Bena til Obiora beveget seg som om han hadde ”spasmer/rykninger”. Vitne forklarer at ”polititjenestemennene som satt over han måtte kjenne dette også”. Vitne opplyser at vitnet tenkte og hadde lyst til å rope at ”mannen er syk”, men hun forholdt seg rolig. Vitnet sier at det var ikke noen ”komme seg løs rykninger” hos Obiora, det så mer ut som han var ”syk”.

Vitne nr. 5 beskriver fornærmede, og sier i avhøret at ”Avdøde virket redd”. Vitne nr. 5 sier at Obiora ”ytet mer motstand etter hvert som politiet brukte mer makt”.

Det er følgelig ikke klart om det var politiets maktbruk som gjorde at Obiora kjempet for livet eller om det stemmer det mistenkte sier, at de mistenkte tilpasset sine krefter i forholdet til den makten Obiora brukte for å komme seg løs. Spørsmålet er uansett hva de mistenkte skjønte eller måtte ha skjønt, iallfall hva de burde ha skjønt.

Vitne nr. 5 sier videre at ”den ene politimannen holdt grep rundt halsen, mens den andre prøvde å sette på håndjern”. Dette står ikke i forhold til det mistenkte nr. 1 og nr. 2 har forklart. Vitnet forklarere videre at etter en liten stund begynte ”avdøde å hive kraftig etter pusten, og det virket som han ikke hadde fått puste på lenge. Avdøde hadde blodsprengte øyne, og han virket desperat. Da han hadde fått pusten tilbake, ropte han someone help me flere ganger”.

Flere vitneforklaringer underbygger at Obiora var redd og deseperat, og kjempet for å kunne puste. Han ropte også ut om hjelp flere ganger. Vi stiller spørsmålet om mistenkte nr. 1 og nr. 2 forstod hvilken situasjon Obiora var i og hva som var i ferd med å skje, eventuelt hva de burde ha innsett og følgelig om de burde ha handlet annerledes. Videre om maktbruk skulle blitt tilpasset forholdsmessig i forhold til den tilstand Obiora nå var i?



Obioras rop

Vitne nr. 12 reagerte på måten Obiora ble ”dratt ut på, for henne virket det nesten som de bar på en apekatt.” Vitnet hørte kraftige rop, og tenkte at ”dette ikke var rop fra en rasende mann, men fra en syk mann. Det er dette øyeblikket som sitter fast i vitnets hukommelse fra hendelsen – de voldsomme ropene – fra fornærmede”. Vitnet beskriver ropene som rop fra en syk mann.

Vitne nr. 5 beskriver at ”avdøde kanskje hadde fått et illebefinnende eller epileptisk anfall, siden han sprellet så mye” og at Obiora ”lå ikke i stabilt sideleie”. Vitne nr. 8 hørte rop som ”varte lenge, og var lange”. Vitner beskriver dette som at det hørtes ut som ”avdøde hadde anfall eller lignende”. Vitne nr. 9 ”hørte et høyt, ubekvem skrik”. Vitner beskriver at det han hørte var ”skikkelig høy skrik. Ikke noen ord. Vitner har aldri hørt slike skrik tidligere. Det hørtes nesten som om ropene kom fra en brønn”.

Vi stiller spørsmålet om de mistenkte forstod hva som var i ferd med å skje med Obiora, eventuelt om de skulle ha handlet annerledes. Eventuelt om det beskrevne burde ha medført annerledes handling fra de mistenktes side. Videre om maktbruk skulle blitt tilpasset forholdsmessig i forhold til den tilstand Obiora nå var i, eventuelt om maktruken burde ha blitt tilpasset?



Maktbrukt utenfor bygningen

Spesialenheten baserer sin avgjørelse på at kvelertaklet ikke hadde den avgjørende betydningen for at Obiora døde; ”skaden i skjoldbrusken i seg selv ikke er å anse som noen livstruende skade, og at den ved et annet videre forløp kunne ha blitt leget” (s. 13). Ved den videre behandling har spesialenheten inntatt standpunktet under tvil.

Det hitsettes fra s. 15 i vedtaket:

Tvilen knytter seg særlig til om forsvarligheten ved egen maktbruk kan anses tilstrekkelig vurdert underveis. Det vises her særlig til at det ut fra meldinger i lydlogg må anses klart at maktbruken har pågått over mange minutter og at de har anvendt stor kraft. Det kan derfor stilles spørsmål om man underveis burde vurdert alternativer til videre bruk av makt i form av press mot underlag og festing av benlås. Slik tjenestemennene har beskrevet situasjonen, og tatt hensyn til at de ikke hadde kunnskap om farer ved bruk av mageleie, ser imidlertid Spesialenheten ikke at dette i så stor grad kan legges dem til last at det kan medføre straffansvar.

For så vidt gjelder spørsmålet om mulig straffansvar for tjenestehandlinger på trappeavsatsen utenfor servicetorget, fram til det tidspunkt Obiora ble konstatert å være besvimt, henlegges saken for mistenkte nr. 1, nr. 1 og nr. 3 i forhold til straffeloven § 228, første og annet ledd, annet straffalternativ, straffeloven § 229, tredje straffalternativ og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 etter bevisets stilling.



De sakkyndige (…) har oppgitt at dødstidspunktet muligens kan settes til før transport til sykehuset fant sted. Professor (…) støtter deres konklusjon vedrørende dødstidspunktet. Når dette legges til grunn, er det, i forhold til straffeloven § 239 om uaktsomt drap, de handlinger som fant sted før transporten som må vurderes. Spesialenheten vil bemerke at straffeskyld for uaktsom drap krever at det må på bebreides gjerningsmannen som uaktsomt at han ikke regnet med at hans handlinger kunne føre til døden. Slik de mistenkte har forklart seg om kunnskap om mulige farer med bruk av mageleie mv. ser ikke Spesialenheten at det kan hevdes at noen av tjenestemennene har opptrådt uaktsomt i forhold til dødsfølgen. Det vises også til at dødsfølgen antas å være en kombinasjon av flere faktorer, jf. pkt IV.3. Saken henlegges i forhold til mistenkte nr. 1, 2 og nr. 3 også i forhold til straffeloven § 239 etter bevisets stilling.

Vi mener Spesialenheten ser helt bort i fra de mange vitneutsagn. Det gjelder både de gjengitt ovenfor under punktet ”Obiras redsel for å bli drept” og ”Obioras rop” og følgende;

Vitne nr. 3 sier at ”en annen politimann holdt et kne mot ryggen til fornærmede”, han tror at ”fornærmedes hode ble dunket i bakken”. Vitne nr. 4 forklarer at den ”ene politimannen tok kneet i ryggen på Obiora, og den andre tvinget hodet hans ned i bakken. Polititjenestemennene holdt hendene på siden, under øret til Obiora og presset hodet ned i bakken. Hodet til Obiora ble dunket ned i bakken, og det var flere ganger det skjedde. Obiora prøvde å reise seg, men han ble tvunget ned igjen i bakken. Polititjenestemenn satt kneet i ryggen på Obiora flere ganger, og det var når Obiora prøvde å reise seg opp”. Vitnet nr. 6 forklarer at politimennene som holdt Obiora utenfor satt oppå han. Vitne nr. 7 forklarer hendelsen på utsiden med at den ”ene politimannen satt til høyere for fornærmede med begge sine knær oppå ryggen på fornærmede. Politimannen holdt også hendene sine oppå ryggen og presset fornærmede ned. En annen politimann satt til venstre for fornærmede med begge sine knær inn mot overkroppen på fornærmede”. Vitne nr. 13 forklarer at en politimann ”satt på ryggen til Obiora med kne i korsryggen. Han holdt på begge håndleddene til Obiora og presset hendene opopver ryggen mot hodet”.

Vi stiller spørsmålet om denne makten var nødvendig og forholdsmessig, særlig i forhold til Obioras tilstand (må sees i sammenheng med punktene ovenfor). Videre om maktbruken var nødvendig i og med Obiora lå på magen med håndjern på ryggen.

Spesialenheten har uten videre lagt til grunn at de mistenkte ”ikke kan klandres for at Obiora ble lagt i mageleie og holdt i mageleie så lenge han ble ansett å kjempe mot gjennomføringen av pågripelsen”. Her har en ikke sett hen til Obiora etter mange andres syn likefullt kjempet for livet. De beskrivelser vitner gir forteller at Obiora kjempet for å kunne puste, for å holde liv i seg. Obiroas opptreden var altså en reaksjon – et forsvar - mot et uforholdsmessig og uberettiget voldsbruk.

Det er som hele situasjonen er snudd på hodet når Spesialenheten unnskylder de mistenkte ved å se på deres opptreden nærmest som forsvarshandlinger eller i hvert fall lovlig pågripelse. Det er i denne situasjonen politiets maktbruk som er det avgjørende og utløsende i situasjonen og ikke Obioras motstand mot pågripelsen. Obiora var på dette tidspunkt påsatt håndjern, og med det antall politifolk som var tilstedet kunne pågripelsen åpenbart vært gjennomført uten den beskrevne maktbruk. Spørsmålet er hvordan de mistenkte kan høres med at de ikke forstod det flere vitner har forklart.

Vi finner grunn til å peke det spesielle Spesialenheten gjør i sitt vedtak hvor de velger å trekke frem ett vitne som oppfattet det som at Obiora ”overspilte”.

Vi stiller oss også undrende til at en kan legge til grunn at Obiora, der han lå, utenfor bygget, i den tilstand, utgjorde noen reell fare for forbipasserende, som han hypotetisk kunne treffe med sine bein, som han sprelte med. En ting er om Obiora forsøkte å sparke de forbipasserende, som vel og merke hadde betydelig plass til å gå forbi, en annen ting er om beina sprelte slik som når en kjemper for å kunne puste og overleve.

I denne forbindelse er det også andre forhold som spesialenhetens vedtak ikke reflekterer. For eksempel sier vitne nr. 16 at den så at ”Obiora sprellet to ganger både med bena og armene, med kroppen”. Vitne sier at da ble det ”trykt hardere mot kroppen, og Obiora sprellet ikke mer”. Vitner sier at ”kneet som ene politimannen hadde i ryggen på Obiora blir brukt for å paralysere vedkommende. Når det legges press på ryggregionen, så legges det press på brystregionen. Når en har hardt press mot kroppen, så tømmer lungene for luft. Og da minker motsandskraften, og uten oksygen blir man svakere”. Vi stiller spørsmålstegn ved om de mistenkte ikke forstod dette, eventuelt burde de ikke idet minste ha forstått dette?

Vitne nr. 10 forklarer at det kom ”fæle lyder fra Obiora når han lå ute”. Vitnet har en gang hørt en person dø av hjertestans. Fra denne personen kom det også brøling som lignet på lyden som kom ifra Obiora. Vitner svarte på brølene at Obiora må ha fått noe ”anfall av et slag” Vitnet forklarer det var snakk om ”dypt hjerteskjærende brøl”. Vitnet viser i avhøret til en person som snakket til vitnet, hun sa; ”jeg tror han dør”. Vi stiller spørsmålstegn ved om de mistenkte forstod at deres handlinger ville føre til døden, eventuelt om de burde ha innsett det flere vitner tenkte. Dersom de mistenkte forstår konsekvensen av deres handlinger, får dette selvsagt betydningen for straffansvaret.

Vitne nr. 13 forklarte at Obiora lå og ”ristet/buktet seg”. Vitne tenkte han hadde et ”epileptisk anfall er et psykotisk anfall. Hodet til Obiora beveget seg ikke, det lå stille, men kroppen ristet”. Spørsmålet er hvordan det har seg at de mistenktes høres med at de ikke kan ha forstått dette, eventuelt om at de kan høres med at de mistenkte ikke kan engang burde ha forstått dette.

Vi mener Spesialenheten har lagt en for mild bevisvurdering til grunn. De har latt være å kommentere mistenkte nr. 1 sitt tidligere kunnskap om kvelertak og samtlige mistenktes kunnskap om press ovenifra på en person over tid. Det legges til at mistenkte nr. 3 underviser i arrestasjonsteknikk på politihøgskolen, og det må undersøkes hvilken kunnskap mistenkte nr. 3 hadde.

De forholdene som er beskrevet ovenfor forbigås i stillhet av Spesialenheten. Spesialenheten går ikke tilstrekkelig inn på det objektive og de unnlater å se hen til det subjektive. Spesialenhetens vedtak fremstår som ufullstendig og selektiv, muligens skyldes det at Spesialenheten på dette punktet har vært i tvil, hvor stor tvilen har vært kan ikke vites, og følgelig ikke tatt de vanskelige men nødvendige vurderingene.







Intet livreddende aktivitet

Spesialenheten har kommet til at ”det ikke er grunn til å vurdere spørsmålet om mulig straffansvar for tjenestemennene for ha utvist passivitet ved å ikke gi førstehjelp”. Imidlertid er det flere vitner som har reagert på passivitet fra de mistenktes side.

Vitner nr. 3 sier at ”Fornærmede ble etter hvert helt passiv, og fornærmede lå livløs i 10 minutter på utsiden”. Vitne nr. 7 sier at ”ca 7-10 minutter så vitnet at fornærmede ble helt livløs, og han sparket ikke lengre med føttene”. Vitne sa etter en stund at ”jeg tror bætter de har tatt liv av han. Jeg tror fan meg han er død”. Vitnet reagerte på at det ble gjort ”lite fra politiets side etter at fornærmede lå livløs på bakken”. Vitne nr. 17 reagerte på at det ikke ble utført noe førstehjelp. Vitne nr. 18, så ikke at det ble gjort noe førstehjelp. Vitnet nr. 2 kunne ikke se om det ble utført førstehjelp. Vitnet nr. 14 så ikke at politiet utførte noe førstehjelp på Obiora og heller ikke vitnet nr. 3 observerte politimenn som gjorde tegn til å yte førstehjelp.

Vi stiller spørsmålstegn ved både tiden som gikk etter at Obiora ble liggende livløs og at ingen ting ble gjort fra de mistenktes side. Hva skulle de ha gjort umiddelbart, hva skulle de iallfall ha gjort etter handlingen de mistenkte selv hadde foretatt seg og forlatt Obiora i?

I det minste, burde de mistenkte ha handlet annerledes? Burde det ha vært forsøkt førstehjelp – hvorfor ble det ikke gjort – sier dette eventuelt noe holdningene til å hjelpe Obiora?



Bakbundet på mageleie i bilen

Istedenfor å vente på ambulanse valgte de mistenkte å kjøre Obiora selv. Vitne nr. 22, sykepleier ved sykehuset, kjente ingen pust ved ankomst. Vitnet forteller at ”Rent generelt kan vitne si at for bevisstløse pasienter, spesielt hvis de ikke har pust, er det ekstremt viktig at de ligger i stabilt sideleie. Slik som fornærmede lå da vitnet så han første gang, lå han ikke med frie luftveier”. Vitne nr. 23, sykepleier ved sykehuset, ”fornærmede ble lagt over på siden da han ble lagt på båren og med håndjern på. Fornærmede lå flatt på magen, ansiktet ned og med håndjern på. Føttene kom ut da døren ble åpnet. Stillingen fornærmede lå i da han kom inn strider mot alt det vitnet ville gjort”.

De mistenkte som kjørte sammen med fornærmede forteller at de forsøkte å sikre frie lufteveier. Det hastet å få Obiora til sykehuset, og de mistenkte valgte å legge han på magen i bilen.

Vi stiller spørsmålstegn ved handlemåten, og om det som er forklart fra mistenkes er troverdig – sett opp mot øvrige vitneforklaringer som tilsier at Obiora aldri lå i stabilt sideleie.





Aktuelle straffebestemmelser anvendelses

Det gjennomgåtte ovenfor etterlater etter vår oppfatning liten tvil om hvorvidt det bør reises offentlig påtale mot mistenkte nr. 1, nr. 2 og nr. 3. Vi mener det er grunnlag for tiltale etter straffelovens § 233, subsidiært straffelovens § 239, atter subsidiært etter straffeloven § 228 2. ledd og § 387. Det er dernest grunnlag for reaksjon etter straffelovens § 325 og § 324.

Det er som kjent ikke nok at de mistenkte objektivt sett har overtrådt et straffebud, i tillegg kreves subjektiv skyld. Ved vurderingen av hvorvidt det er grunnlag for tiltale for forsettelig drap må særlig det subjektive vurderes. Nødverge er i denne sammenheng uinteressant idet døden inntrer som følge av handlingen Obiora ble usatt for utenfor bygningen. Det kan ikke sees bort i fra at det er sammensatt årsaksforhold, men halsgrepet inne i bygget har de sakkyndige konkludert med ikke hadde dødelig utfall alene. Det er videre ubestridt og kan legges til grunn som faktum at Obiora på tidspunkt utenfor bygningen hadde håndjern på ryggen, og befant seg på magen og utgjorde ingen reell fare eller trussel. Det eneste tvilsmomentet ved det objektive er hvorvidt det ble tatt et nytt kvelertak utenfor bygningen. Som vist til ovenfor er det seks vitner som antyder det, og blant disse er det klare utsagn på at de har sett at det har blitt tatt et nytt kvelertak utenfor.

Vi mener at et nytt kvelertak utenfor må medføre - uten ytterligere vurderinger - tiltale for forsettelig drap. Det vil i det tilfellet reise seg ytterligere spørsmål som vil skjerpe omstendighetene. Hvorfor Spesialenheten i sitt vedtak har valgt å trekke frem kun ett vitne er uklart. Videre er etterforskningen på dette punkt meget svak. Med dette som bakgrunn mener vi en hovedforhandling vil kunne opplyse retten om hvorvidt det ble tatt et nytt kvelertak utenfor. Foreløpig er det ikke materiale til konkludere med at det ikke ble tatt et nytt kvelertak utenfor. De sakkyndige har heller ikke antydet det, men de sakkyndige har heller ikke utelukket det.

Sett bort i fra det omstridte halsgrepet utenfor, er det etter vår oppfatning tre objektivt konstaterbare hendelser som medfører at Obiora mister livet. Det første er halsgrepet innenfor bygningen. Det er antydet fra de sakkyndige at dette kunne men i denne saken ikke være nok til å ta livet av Obiora. Den andre hendelsen er den massive kraftanvendelsen over en lengre periode; Spesialenheten antyder i underkant av ti minutter, hvor Obiora ligger på magen med håndjern på ryggen. Denne hendelsen alene kan ha tatt livet av Obiora, men det er ikke mulig å si hvilken betydning halsgrepet har hatt isolert sett. Det er videre antydet fra de sakkyndige at Obiora dør enten mens han ligger utenfor bygningen eller i bilen han blir fraktet i. Det antydes videre at Obiora muligens er hjernedød allerede da han ligger på bakken utenfor og før han tas med inn i bilen. Det er således objektivt klarlagt at det er de mistenktes handlinger som har medført at Obiora døde.

Ved vurderingen av hvorvidt de mistenkte skal tiltales for forsettelig drap må det sees hen til de mistenktes forsett. I denne saken foreligger det etter vår oppfatning idet minste et sannsynlighetsforsett eller eventuelt forsett; såkalt dolus eventualis.

Vi vurderer det slik at med det maktovergrep Obiora utsattes for - sett i sammenheng med det som er beskrevet i dette dokumentet ovenfor om hendelsesforløpet og det objektivt konstaterbare - holder de mistenkte følgen som overveiende sannsynlig. Med den kraftanvendelsen de mistenkte utsetter Obiora for, det selv etter å ha hørt Obioras skrik om hjelp, redsel for å bli drept, hans krampefulle kropps kamp for å komme seg fri for å puste, må de mistenktes handling vurderes slik at de holdt følgen som nærliggende. Dersom to menn på hver over 100 kilo setter seg oppå en person med store deler av sin vekt, samtidig som en tredje presser beina opp bakfra, og en holder på med et slikt press i om lag 10 minutter, hvor deler av tiden er to og deler av tiden tre aktive personer, og en person dør som følge av det, er det idet minste å betrakte som sannsynelighetsforsett; gjerningspersonene har holdt følgen som mest sannsynlig og likevel ikke endret sin handling. Det er først når Obiora stilner helt til at de slipper opp litt for å sjekke Obioras puls. Det først når livet er ebbet ut av Obiora at de mistenkte slipper. Det er etter vår oppfatning ingen tvil om at gjerningsmennene, de mistenkte nr. 1 og 2 og 3, holdt med den kraftanvendelsen de brukte dødsfølgen som mest sannsynlig.

Her er det å kort bemerke at en ikke kan høre de mistenkte med at de handlet i nødverge; det er intet nødverge da en mann ligger på magen med håndjern på ryggen, og særlig med bakgrunn i hvordan tiltalls vitner beskriver Obioras tilstand.

De mistenkte bør heller ikke høres at de ikke er kjent med farepotensiale ved de politigrep som ble benyttet. Voldsutøvelsen i Obiora-saken er samlet sett så massiv at det fremstod for alle rundt som mest sannsynelig at Obiora var i livsfare. Vi stiller spørsmålet om ingen andre enn politifolk ville kunne slippe unna med tiltale for forsettelig drap etter en slik hendelse.

De mistenkte bevitner med sin handlemåte at de ikke hadde sluppet opp kraften de anvendte til Obiora stilnet helt til. Resultatet var gitt. Det er et vitne som beskriver at Obiora kjempet mer ettersom kraften som ble anvendt. Det er mange vitner som så at Obiora ble sakte drept. Mange tilskuere holdt følgen - som ikke bare mulig - men som sikker. Og vitnene så Obioras forgjeves kamp, hvor hans bevegelser beskrives som et anfall, en syk person, ristninger osv. Det er sagt av vitner at dette måtte også de mistenkte ha forstått. Det er etter vår oppfatning ingen tvil om de nevnte tre mistenkte iallfall holdt følgen som mulig og har likevel ikke ombestemt seg for å foreta handlingen selv om følgen inntrådte (dolus eventualis). Det er etter rettspraksis å betrakte som forsettelig handling, følgelig er det grunnlag for tiltale for forsettelig drap.

Bestemmelsen om forsettelig drap er slik å forstå at dersom en forstår det en holder på med, en innser hva følgen blir, mest sannsynlig, og en foretar handlingen likevel, da betraktes det som at en hadde forsett med hensyn til det en har gjort.



Subsidiært må tiltalen gjelde uaktsom drap etter straffelovens § 239. Det er ikke krav om det foreligger grov uaktsomhet. Vi mener imidlertid ut fra det anførte ovenfor at det foreligger grov uaktsomhet, og det styrker kravet til offentlig tiltale.

Som kjent fra juridisk litteratur og rettspraksis er det ved grov uaktsomhet den kvalifiserte klanderverdige opptreden som foranlediger bebreidelser for mangel på aktsomhet. Vi finner ikke grunn til å gå inn på dette i dybden, men viser kort til at den uaktsomheten er delt opp i bevisst og ubevisst uaktsomhet. Slik vi ser er vurderingen ved den bevisste kvalifiserte uaktsomheten om de mistenkte har holdt følgen som mulig (det er her ikke snakk om sannsynlig slik vurderingen er ved forsett), de har holdt følgen som mulig og tar bevisst en risiko som de kan bebreides for i tillit til at følgen ikke vil inntre – mangel på hensynsfullhet. Ved den ubeviste grove uaktsomhet har gjerningsmannen ikke tenkt seg muligheten av følgen, men kan bebreides sterkt for å ha handlet som han gjorde, det er her snakk om mangel på oppmerksomhet. Ut fra det som er beskrevet ovenfor er det etter vår oppfatning ingen tvil om det er foreligger bevisst og ubevisst grov klanderverdighet.

Det kreves imidlertid ikke mer enn klanderverdig opptreden som foranlediger bebreidelse for mangel på aktsomhet. Vi mener at det er i saken ingen tvil om at det er årsakssammenheng mellom den utviste uaktsomheten fra de mistenktes side og død hos Obiora som resultat.


Noen av de spørsmålene som må stilles ved vurderingen av forsettlig drap eventuelt uaktsom drap er:

Forsettlige drap – straffeloven § 233
Uaktsomt drap – straffeloven § 239
Hadde de mistenkte, som følge av deres handlemåte, forstått farene? Skulle de da ha handlet annerledes?
Burde de mistenkte, som følge av deres handlemåte, forstått farene? Burde de da ha handlet annerledes?

Skulle de mistenkte ha sett sammenheng mellom halsgrepet, kraftige skrik og pust, utsagn fra avdøde som ”are you trying to kill me” og etterfølgende maktbruk, og holdt de mistenkte følgen som sikker, overveiende sannsynlig? Har de eventuelt bestemt seg for å forta handlingen selv om følgen vil inntre?
Burde de mistenkte ha sett sammenheng mellom halsgrepet, kraftige skrik og pust, utsagn fra avdøde som ”are you trying to kill me” og etterfølgende maktbruk, og holdt de mistenkte følgen som mulig, og var dermed ikke nok hensynsfulle og/eller oppmerksomme slik at Obiora døde?

Visste mistenkte nr. 1 med sin erfaring fra 2 kvelertak tidligere; hva farene ved kvelertak og press mot kroppen kan medføre. Har mistenkte nr. 1 holdt følgen som sikker eventuelt mest sannsynlig med sitt kunnskapsnivå? Har de eventuelt bestemt seg for å forta handlingen selv om følgen vil inntre?

Burde mistenkte nr. 1 med sin erfaring fra 2 kvelertak tidligere; kjenne til farene ved kvelertak og hva press mot kroppen kan medføre. Har mistenkte nr. 1 holdt følgen som mulig og ikke vært hensynsfull og/eller oppmerksom slik at Obiora døde?
Visste mistenkte nr. 3 med sin erfaring som underviser i arrestasjonsteknikk farene med såkalt kyllinggrep og press og hva det kan medføre? Holdt følgelig mistenkte nr. 3 følgen som sikker, eventuelt mest sannsynlig?
Burde mistenkte nr. 3 med sin erfaring som underviser i arrestasjonsteknikk kjenne til farene med såkalt kyllinggrep og press mot kroppen ovenfra og hva de kan medføre? Holdt følgelig mistenkte nr. 3 følgen som mulig og ikke vært hensynsfull og/eller oppmerksom slik at Obiora døde?

Vitner betegner Obiroas kamp som desperat, han virket syk, som at han fikk anfall; hvordan skal en bedømme mistenktes ytterligere press mot Obiora i den situasjonen Obiora var i? Visste de mistenkte hva som var i ferd med å skje?
Vitner betegner Obiroas kamp som desperat, han virket syk, som at han fikk anfall; hvordan skal en bedømme mistenktes ytterligere press mot Obiora i den situasjonen Obiora var i? Burde de mistenkte ha skjønt hva som var i ferd med å skje og følgelig handlet annerledes?


Vitneutsagnene viser at Obiora kjempet for livet. Forstod de mistenkte dette?
De mistenkte fortsatte å øve sterk press ved å presse Obiora ned i bakken, følgelig fikk han ikke puste. Holdt de mistenke følgen som sikker, mest sannsynlig, handlet de slik selv om følgen skulle inntre? Skulle de mistenkte ha handlet annerledes?

Vitneutsagnene viser at Obiora kjempet for livet. Burde de mistenkte ha forstått dette?
De mistenkte fortsatte å øve sterk press ved å presse Obiora ned i bakken, følgelig fikk han ikke puste. Holdt de mistenke følgen som mulig og har de ikke vært hensynsfulle og/eller oppmerksomme slik at Obiora døde? Burde de mistenkte ha handlet annerledes?
Hvilken norm skal topptrente politimenn vurderes etter. Mistenkte nr. 3 underviser i arrestasjonsteknikk. Visste politimennene det flere vitner har forklart; de kveler fornærmede, de dreper han, at deres handling vil ta livet av arrestanten? Skulle de ha handlet annerledes?

Hvilken aktsomhetsnorm skal topptrente politimenn vurderes etter? Burde de mistenkte med sine kunnskaper ha forstått det flere vitner har forklart; de kveler fornærmede, de dreper han, at deres handling vil ta livet av arrestanten? Burde de ha handlet annerledes?
Skal de mistenktes handlinger sees sammen med forutgående kvelertak, Obiora desperate skrik og redsel og frykt for å bli drept. Hvordan skal følgelig de mistenktes handlinger og forsett vurderes?

Burde de mistenktes handlinger sees sammen med forutgående kvelertak, Obiora desperate skrik og redsel og frykt for å bli drept. Hvordan bør følgelig de mistenktes handlinger og uaktsomhet vurderes?
Forstod mistenkte nr. 1 og 2, hver over 100 kilo, konsekvensen av at de sitter og/eller legger store deler av vekten over en annen som ligger på bakken og hiver etter pusten, hva det medfører eller mest sannsynelig medfører? Har de eventuelt bestemt seg for å forta handlingen selv om følgen vil inntre?

Burde mistenkte nr. 1 og 2, hver over 100 kilo, forstått konsekvensen av at de sitter og/eller legger store deler av vekten over en annen som ligger på bakken og hiver etter pusten, hva er mulig i den situasjonen og burde de handlet annerledes, og kan de klandres for at de ikke gjorde det?
Hva har topptrente politimenn forstått ved massiv utøvelse av makt; til sammen godt over 100 kilo på en mann som ligger på magen, med håndjern på ryggen, som har uttrykt redsel for å bli drept, som har hivd etter pusten?
Hva burde topptrente politimenn ha forstått ved massiv utøvelse av makt; til sammen godt over 100 kilo på en mann som ligger på magen, med håndjern på ryggen, som har uttrykt redsel for å bli drept, som har hivd etter pusten?
Holdt de mistenkte følgen som sikker, som mest sannsynlig? Har de eventuelt bestemt seg for å forta handlingen selv om følgen vil inntre?
Holdt de mistenkte følgen som mulig? Burde de følgelig ha handlet annerledes?

Forstod de mistenkte farene ved å legge Obiora på magen, med beina bøyd opp bak i en politibil? I den situasjon hvor de har tilkalt ambulanse, hva holdt de som mest sannsynlig om Obiora ikke fikk frie luftveier eller hjelp? Forstod de at Obiora ikke fikk puste? Har de eventuelt bestemt seg for å forta handlingen selv om følgen vil inntre?
Burde de mistenkte ha forstått farene ved å legge Obiora på magen, med beina bøyd opp bak i en politibil. I den situasjon hvor de har tilkalt ambulanse, hva holdt de som mulig om Obiora ikke fikk frie luftveier eller hjelp?


Ved vurderingen av spørsmålet om tiltale for forsettelig drap, subsidiært uaktsom drap, er det å vise til en sammenlignbar sak i fra Sverige, avgjort av svensk Högsta domstolen, 15. oktober 1998.

De bestemmelsene som regulerer uaktsomt drap er innholdsmessige like i Sverige og Norge. Det kreves uaktsomhet og årsakssammenheng i begge jurisdiksjonene. Högsta domstolen avviste saken, og fastsatte med det Hovrättens dom. Saken gjaldt tre dørvakter som hadde kastet ut en person fra et utested. Dette hadde skjedd på en slik voldelig måte at fornærmede døde av kvelning. Voldsutøvelsen varte i 15 minutter (side 10 i dommen) og den direkte dødsårsaken var at tyngden fra dørvaktene immobiliserte brystkurven til fornærmede. Rettsmedisineren kunne imidlertid ikke konkludere i forhold til hvor lenge belastningen fra de tre dørvaktene varte (s. 28 i faksoversendelsen, tingrettens dom). I den saken var fornærmede påvirket av alkohol og medisiner, men det var uten betydning for Hövrättens vurdering. Det vises til at de svenske dørvaktene er underlagt samme regler som svenske politifolk (se gjennomgang av reglene på side 10-11). Det vises også til regler om proporsjonalitet i forhold til voldsutøvelse og behovsprøvning. Det fremgår det er at dørvaktene gjorde en korrekt bedømning av situasjonen når de bestemte seg for å kaste ut fornærmede fra klubben (side 11 midt på siden). Imidlertid kritiseres dørvaktene (s. 11, siste avsnitt) for å ikke kontinuerlig ha overveid nødvendigheten av så sterk maktbruk. Det at de ikke har løsnet på grepene etter hvert som fornærmede ble svakere førte til at han døde. Dette burde dørvaktene ha forstått. De hadde slik overmakt (5 vakter på stedet) at de enkelt kunne ha håndtert situasjonen dersom fornærmede etter et løsere grep hadde bruset opp igjen. Hovrätten sier rett frem at dørvaktene burde ha regnet med at han kunne få pusteproblemer. Hovrätten mener også at fornærmedes aggressive handlinger må ses på bakgrunn av den dødsangst han må ha følt (dette er helt i samsvar med hvordan Obiora kjempet for livet). Det fremgår av dommen at gjennom å utføre pågripelsen som varte lang tid, og uten å underveis undersøke fornærmedes helsetilstand har dørvaktene vært uaktsomme.

Dommen ble som sagt opprettholdt av svensk Høyesterett ved at anken fra de tiltalte ikke ble henvist. Svensk Høyesterett kan også behandle skyldspørsmålet og derfor faktum, men har funnet Hovrättens dom god nok (dommen m.m. sendes pr. post). Vi mener aktsomhetsvurderingen som er gjort i denne saken kan brukes fullt ut i Obiora-saken.



Det foreligger videre skjerpende omstendigheter. Det vises til straffeloven § 232. I den situasjon Obiora var i, med håndjern på ryggen og liggende på magen med ansiktet i gulvet, må han betraktes som en forsvarsløs person. Obioras kamp og kropp beskrives av vitner som kjemper for luft. Hans ben rister som om han har epileptisk anfall. Beskrivelsen som gis er nesten som en fisk som kommer ut av vannet og rister og gjesper etter luft. Det er nærmest slik Obiora beskrives av vitner. Det er åpenbart at Obiora, om så stor og kraftig han var, var forsvarsløs mot Trondheims to mest topptrente og store politimenn hvor både mistenkte nr. 1 og nr. 2 er over 100 kilo og over 190 cm høye, og Obiora ligger på bakken med håndjern på ryggen. I tillegg kommer mistenkte nr. 3 som tar tak i beina slik at de får festet Obiora slik at han ikke får beveget seg overhodet. Maktanvendelsen utenfor virker uhensiktsmessig, uproporsjonal og uprovosert. Det er videre flere i felleskap. Det foreligger skjerpende omstendigheter.



Atter subsidiært bør tiltalen lyde legemsfornærmelse med døden til følge etter straffelovens § 228 2. ledd.

Johns Andenæs skrive i Alminnelig strafferett 4. utg s. 210:

”Gjerningsmannen kan dømmes for legemsfornærmelse med døden til følge selv om det ikke er grunnlag for dom for uaktsom drap”.

I denne saken må det legges til grunn at Obiora har blitt utsatt for en legemsfornærmelse hvor han presses og holdes nede. Vurderingen for tiltalte etter straffeloven § 228 2. ledd er om de mistenkte kunne ha innsett følgen av sine handlinger.

Vi mener det foreligger grunnlag for tiltale etter straffeloven § 228 2. ledd. Det vises til det som er skrevet ovenfor om hendelsesforløpet, og finner det åpenbart med bakgrunn i faktum at de mistenkte kunne ha innsett følgen. Følgen er som beskrevet ikke inntrådt upåregenlig.

I denne vurderingen kommer det Andenæs skriver på s. 211: ”Selv om gjerningsmannen ikke i handlingsøyeblikket kunne forutse muligheten av skaden, kan han etter 2. alternativ (…) bli ansvarlig for følgen hvis han unnlater etter evne å avverge den etter at han er blitt oppmerksom på faren. Men her er å merke at den etterfølgende unnlatelsen kan tenkes å medføre ansvar for forsettelig forvoldelse av følgen”.

Etter vårt syn unnlater Spesialenheten å gå inn på disse vanskelige vurderingene ved at de bare legger til grunn at de mistenktes ikke kan klandres for å ikke ha gitt førstehjelp. Dette baseres på en sakkyndig rapport kommet inn i midten av februar i år, som foretar ureglementære strafferettslige vurderinger som er opp til påtalemyndigheten å vurdere og domstolen å avgjøre. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor under saksbehandlingen. Uansett vises til det som er skrevet ovenfor, særlig under punktet om ”intet livreddende aktivitet”. Med tanke på den kraften de mistenkte anvendte, med bakgrunn i det vitner som stod og så på har beskrevet, påligger det etter vår oppfatning en plikt til å hjelpe. Ut i fra bevismaterialet er det tvilsomt om det stemmer at politiet har vært aktsom og årevåken, og hvorvidt de har lagt Obiora i stabilt sideleie verken utenfor bygningen eller i bilen. Vi må anta at de mistenkte kan noe om livredning. Særlig etter deres utførelse av den sterke maktanvendelsen påligger det de mistenkte et sterkt ansvar, og dette forholdet i seg selv kan begrunne tiltale etter straffeloven § 228 2. ledd. Andenæs eksemplifiserer;

”Om jeg slår ned en sakeløs person og rolig etter er vitne til at han blir liggende og forblø seg, slipper jeg ikke med ansvar for legemsfornærmelse med døden til følge, men må være forberedt på å bli dømt som forsettlig drapsmann. Hvis det ikke foreligger drapsfortsett ved unnlatelsen, er det derimot bestemmelsen som legemsfornærmelse med døden til følge som kommer til anvendelse” (s. 212).



I forlengelse av dette må det idet minste reises tiltale etter straffelovens § 387. Etter nevnte bestemmelsen straffes den som unnlater etter evne å hjelpe den som er i øyensynelig eller overhengende livsfare. Det vises til de foretatte vurderingene ovenfor, og vi mener de mistenkte har unnlatt etter evne å hjelpe Obiora etter at han åpenbart var i livsfare. Det gikk lang tid, han ble ikke lagt i stabilt sideleie, og det ble heller ikke forsøkt gjort livredning. Vi må legge til grunn at de mistenkte både kunne dette, og skulle ha gjort livreddende innsats.

I tillegg til må Riksadvokaten vurdere tiltale etter strafflovens § 325 1. ledd og § 324, grov uforstand i tjeneste og tjenestetap. Etter vår oppfating er det grunnlag for reaksjon etter begge bestemmelsene.



Saksbehandlingen

De mistenkes avhør

Mistenkte nr. 2 ble avhørt 9.9.06, kl. 1225 med forsvarer til stedet. Avhøret var ferdig kl. 13.48. Mistenkte nr. 1 ble avhørt en time senere, av samme avhører og med samme forsvarer til stedet. Mistenkte nr.3 ble avhørt 45 minutter senere og hadde i likhet med de øvrige samme forsvarer tilstedet med en annen avhører.

Ut fra avhørsopplegget er det godt tilrettelagt for samarbeid både i to dager før avhør og mellom avhørene er det også god tid til å snakke seg imellom om det skulle være ønskelig. Videre har alle vært representert ved samme forsvarer i alle faser som fremstår som i strid med straffeprosessloven § 105 og de etiske regler. I de sakene som har gått for Høyesterett vedrørende straffeprosessloven § 105 omhandler de fleste motstridsspørsmålet. I denne saken er det åpenbart at de mistenke ikke burde ha blitt forsvart av en og samme forsvarer, med de motstridende interessene de mistenkte kunne tenkes å ha, og særlig med de farene for samarbeid det gir ved å ha samme forsvarer.

Vi stiller spørsmålet om det har noen betydning at de mistenkte blir avhørt to dager etter at hendelsen finner sted? Har det noen betydning for samordning av forklaringer? Hvilken betydning har det at det mellom mistenkte nr. 2 og nr. 1 sine avhør går en time? Hvilken betydning har det om noen at de mistenkte har vært representert ved samme forsvarer?

De mistenkte har videre skrevet under sine avhør to måneder etter at de ble avgitt. Vi kjenner ikke til rettelser som er gjort ved gjennomlesning. Vi har imidlertid bedt om lydavhørene av samtlige.


Sakkyndige rapport

Det fremgår av dok. 03.03; foreløpig konklusjon;

Blødninger i bløtvevet på halsen og mulig bruddskade på venstre skjoldbrusk ansees å være følger av stump vold. Bloduttredelser, sammenholdt med funn av punktblødninger i øynenes bindehinner tyder på at dødsårsaken kan skyldes kvelning. Det er imidlertid mulig at mekanisk press mot halsen kan ha utløst hjertestans via nervøse mekanismer.

I dok. 03.14 skriver de sakkyndige av ved innvendige undersøkelser viste blødninger i halsmuskulaturen, blødning bak spiserøret og i strupehodet, samt brudd med blødning i skjoldbrusken på venstre side. Mikroskopisk undersøkelse viste også ferske blødninger i lungene. Skaden er følger av stump vold og passer med å være oppstått ved ’halsgrep’, mulig også etter sammenpressing av brystet. Sannsynlig at døden skyldes kveldning (surstoffmangel). På et tidspunkt har det dessuten vært øvet trykk på brystkassen slik at pustebevegelsen har blitt ytterligere hemmet mens han fortsatt var bakbundet og lå i maveleie. Sirkulasjonsstans var inntrådt ved ankomst til sykehuset, muligens allerede før transport til sykehuset fant sted. Halsgrepet skal videre ha blitt løsnet, ca ½ minutt etter at håndjern var påsatt.

Vi mener at de sakkyndige uriktig har lagt til grunn at grepet ble løsnet ½ minutt etter at håndjern var påsatt, ettersom vitneutsagn tyder på lengre tid. Det burde innhentes tilleggsuttalelse på dette punkt.

De sakkyndige burde også få opplyst at det ikke er ett men seks vitner som antyder et nytt kvelertak utenfor bygget. Ved sin vurdering har de sakkyndige sett bort fra muligheten om at det er tatt et nytt kvelertak utenfor.

Slik vi vurderer dok. 03.22 frifinner det nærmest tjenestemennene da det står å lese at ”jeg mener ikke det er rimelig å forvente at polititjenestemennene burde oppfattet at dette kunne være uttrykk for å åndenød i den aktuelle meget stressede situasjonen (…) Jeg finner det derfor ikke rimelig å konkludere med at polititjenestemennene burde forstått at arrestanten var død så lenge de mente å kjenne puls og kunne se pustebevegelser (…)rimelig å konkludere med at de kunne med ikke nødvendig burde ha oppdaget at pasienten var livløs og trengte umiddelbar hjertelungeredning”. Vi mener imidlertid dette er strafferettslige vurderinger og det er ikke opp til sakkyndige å trekke denne konklusjonen, og Spesialenheten nærmest legger vurderingene i dokumentet til grunn for sitt vedtak. Det er ikke de sakkyndige oppgave å foreta en slik straffrettslig vurdering. Her går en langt ut over sin kompetanse. Det at denne uttalelsen kommer i midten av februar 2007, kort tid før Spesialenheten fatter sitt vedtak, gir lett inntrykk av at Spesialenheten velger å basere sin avgjørelse på den ene sakkyndiges rygg. Dette betraktes som meget uheldig saksbehandling. Det er foreløpig uklart hvilken skjebne den ene sakkyndige uttalelsen vil få etter å blitt vurdert av den rettsmedisinske kommisjon, uttalelsen er foreløpig ikke behandlet ferdig der.

Det vises også til dok 03.15, hvor artikkel fra Jørn Simonsen - Rettsmedisinsk institutt, København universitet - er tatt inn. Den referer en sak fra Danmark 1.1.92 hvor det ble tilkjent kr. 1,4 millioner i erstatning fordi de involverte tjenestemennene burde ha blitt oppmerksom på den anholdtes tilstand i de 7 minuttene han lå i politibilen og retten mente skadene kunne vært unngått eller begrenset ved tidligere reaksjon fra de involverte betjentens side. Følgelig ble det erstatningsansvar, selv om det ikke ble reist tiltale.



Domstolsbehandling

Vi mener at det er grunnlag for å reise straffesak mot mistenkte nr. 1, nr. 2 og nr. 3. Det er påtalemyndigheten som er satt til å ivareta denne oppgaven. Ved at det reises tiltalte er det ikke avgjort om straffskyld foreligger.

Nylig skrev den danske ”Riksadvokaten” i pressemeddelelse (10. mai 2007) i forbindelse med såkalte Seven-Eleven saken; ”Det er ikke tale om, at statsadvokatens afgjørelse var hvid, og min er sort. Der er tale om næsten ens nauancer af grå i en meget kompliceret sag, som det nu er op til domstolene at afgøre”.

Vi vil avslutningsvis særlig peke på at Riksadvokaten ved sin vurdering av om det skal reises tiltale ikke bare bør se hen til de tradisjonelle momenter med hensyn til om man er overbevist om straffeskyld og om at bevisene vil holde i retten. Det foreligger i dette tilfelle sterke allmenne hensyn som taler for at domstolen får avgjøre saken – og ikke påtalemyndigheten selv.

Det har vært svært sterke reaksjoner i mange ulike miljøer og det har medført en rekke demonstrasjoner, presseoppslag og en rekke debattinnlegg or kronikker. Mange har fokusert på at politiets tillit må gjenspeile seg i hele samfunnet, og en rekke stemmer i samfunnet har ytret behovet for domsstolsbehandling av saken.

Slik vi ser det, er domstolsbehandling det eneste som kan sikre både de pårørendes og allmennhetens tillit til at det har vært en rettferdig prosess, og at sluttresultatet er akseptabelt.




Med vennlig hilsen
Advokatfirma Hestenes og Dramer & Co


Abid Q. Raja
advokat

Saturday, June 09, 2007

The Method



"Is that all you do? You just download some picture and post it?"


- Martin, in disbelief

Friday, June 08, 2007

Zombies do the darndest things

In the morning – and I use the term loosely - I drink coffee. Depending on my whims I drink either espresso or the freeze-dried stuff, either of which I take with sugar and cold milk.

Being in the middle of a string of night shifts, this morning I felt the need for something strong, so I put on a pot of espresso. While it was brewing on the stove I produced my favorite mug (the clown mug) from the kitchen cabinet and poured milk in it, and also two tablespoons of sugar.

With my motor functions set to autopilot I carried out these operations mechanically, as I often do, shuffling round the kitchen like the stinky, scratchy, bearded zombie in boxer shorts that I am. Easy girls, I’m spoken for. No really, back off. Seriously, stop calling me and leaving weird messages.

As the espresso pot started making that hissing noise, I looked down and noticed I was about to put instant coffee into the clown mug! My, oh my. My hands had obviously started making autonomous decisions without consulting the transcendent faculties. If I hadn’t caught them in time it would have made for one very strong cup of espresso.

Phew. Another disaster created and averted by my own brilliant self. I poured the freeze-dried stuff back in its container and grabbed the espresso pot. As I started pouring, it struck me as a bit odd that the liquid emerging from the metal snout was clear instead of, well, espresso-colored. On closer inspection it turned out to be in fact nothing but boiled water, as I had forgotten to put coffee in the pot.

So you see, if I'd left the instant coffee in the mug...

It's the story of my life. I can never be completely certain if I should try to correct my own mistakes or just let them even themselves out. This is why I check the stove three times before I leave the apartment. Now if I could only remember to put on some pants.

Thursday, June 07, 2007

Clackbird

Clackbird clacking in the dead of clack;
Take these chicken wings and learn to type.

"Die Pflicht eines Clackbird ist, immer zu clacken,
Trotzdem zu clacken, bis zum Tod zu clacken."


Where have all the clackbirds gone?
Young girls shot them everyone.

The Odyssey

- Tell me, O muse, of that ingenious hero who traveled far and wide after he had sacked the famous town of Troy.

- OK, sure: Many cities did he visit, and many were the nations with whose manners and customs he was acquainted; moreover he suffered much by sea while trying to save his own life and bring his men safely home; but do what he might he could not save his men, for they perished through their own sheer folly. Moreover he totally hooked up with the witch-goddess Circe.

- Tell me then, O muse, whether he didst not have a wife, namely the super hot Penelope, and whether she was not waiting for him faithfully on the green isle of Ithaca through nine long years?

- Surely. But thou canst not judge a man like Odysseus by today’s standards. Besides, how often do you get your hands on a witch-goddess?

- You mean me personally, O muse? Every day. But that’s not the issue. Go on.

- As I was saying, Odysseus didst take all the best men of Ithaca away with him in his fleet, and didst lose both ships and men; and moreover, on his return to Ithaca, he didst kill the 108 suitors to his wife Penelope, all the foremost men among the Cephallenians, by means of his mad archery skills.

- Then, O muse, couldst one not argue that Odysseus was thus responsible for the demise of two whole generations of men upon the green isle of Ithaca?

- So one could argue, as did indeed Eupeithes. But like I said, thou canst not judge a man like Odysseus by today’s standards.

THE END

Watch this space

After I accidentally read somewhere that Tigerclaws had done an analysis of Mikkel's blog, Shädy Äcres, I developed an acute respitory distress condition. I realised that it's been ages since I've done anything but post photos of the Boy Wonder and my pregnant self. Well, dear readers, I'm BACK. See youse around.

Wednesday, June 06, 2007

Pinewood












Take the software from the Russians.
Take the hardware from the Germans.
Take twelve knights and do what must be done.

Why is the swastika so pretty?
What shape is the swastika? What color?

What turns the tips of my fingers black is not
/the fresh dew on the unmarked tarpaulin.
What the Slavic tribes did to captive German knights is not
/what turns the tips of my fingers black.

This is not a swastika anymore.
These are not insects immobile in amber,
These are just pine needles stuck in resin.

Take twelve knights. Hoist a winter-white swastika of mercy.

Monday, June 04, 2007

Boy genius