Thursday, June 21, 2007

Den rasistiske politimannen

En mann nekter å forlate et sosialkontor fordi han ikke får hjelp. Få minutter senere ligger han død på gulvet bak i en politibil. Mannen er svart. Noen begynner å påstå at han døde nettopp fordi han var svart, at dødsfallet hans henger sammen med et rasismeproblem i politiet. Ja vel, det finnes sikkert rasister i politiet som alle andre steder, men kan man virkelig med noen form for troverdighet argumentere for at det norske politiet er en rasistisk organisasjon? Det virker absurd.

Hva er rasisme? Gir det overhodet mening å snakke om rasisme i dag?

Rasebiologien, den klassiske, ”vitenskapelige” rasismen, oppsto på attenhundretallet og nådde sitt klimaks i tretti- og førtiårene. Den beskrev et hierarki av nøye avgrensete raser med særlige fysiske, intellektuelle og moralske kjennetegn. I denne rangorden var den hvite rasen de andre rasene overlegen, noe som medførte særlige privilegier. Det enkelte individet var redusert til å være representant for en bestemt rasetilhørighet.

Med andre verdenskrig og fascismens nederlag ble denne tenkningen diskreditert og forkastet, og i dag er den klassiske rasismen noe vi har lagt bak oss. Når man kanskje ser bort fra et lite, ekstremistisk mindretall finnes det ingen selverklærte rasister i Norge lenger. Det er nok også få som tenker på seg selv som rasister. I dag er ordet ”rasist” først og fremst et skjellsord vi bruker til å sverte en politisk motstander.

Nettopp av den grunn bør man være forsiktig med å bruke begrepet ”rasisme”. Å beskylde en person, en myndighet eller et politisk parti for å være rasistisk vil i mange tilfeller virke mot sin hensikt og slå tilbake på en selv. Det er i vår tid relativt lett å forsvare seg mot en rasismeanklage.

Likevel ser vi jo at det har oppstått nye, politiske tankesett som best kan forklares som ideologiske arvtakere etter den klassiske rasismen.

Denne ”nye” rasismen har imidlertid tilpasset seg rammene for den offentlige debatt ved å bygge argumentasjonsrekker som følger rasismens logikk, men som går utenom rasebegrepet. Man konstruerer nye, politiske kategorier basert på ”kultur” i stedet for ”rase”: Noen ”ikke-vestlige kulturer” er etter denne logikken uforenlige med den ”norske kulturen” som er en del av den ”vestlige kulturen”. Noen kulturer kan ikke sameksistere. Det finnes et nesten uendelig antall små, uoverstigelige forskjeller: Religion, kvinnesyn, klesdrakt, kvinnesyn, kvinnesyn, kvinnesyn og kvinnesyn, bare for å nevne noen.

Kulturene må holdes atskilt, eller den ene kulturen må tilpasses, den må integreres. Det er alltid de individene som i kraft av sin familiebakgrunn er bærere av den fremmede kulturen som må tilpasse seg, det er de som må integreres. Ikke fordi den vestlige kulturen er bedre, men fordi det jo er de andre som er gjester her hos oss. Gjestemetaforen er en vesentlig del av den nye rasismen: Et norsk statsborgerskap og et helt liv levd innenfor dette landets grenser er lite verdt for den som ikke er bærer av den ”norske kulturen”.

En særlig fordel ved å benytte ”kultur” som markør for annerledeshet, frem for ”rase”, er at man kan markere avstand til mennesker som ser ut som en selv, f.eks. østeuropeere. Den vestlige verden består av Norden, Vest-Europa unntatt Tyrkia, Nord-Amerika og Oseania. På magisk vis har en nordmann, via sin kultur, altså mer til felles med en canadier eller en newzealender enn med en marokkaner, en tyrker, en estlending eller en svart mann som bor i Åsane.

Blant annet gjennom de endeløse tv-debattprogrammene som fokuserer på det innvandringspolitiske feltet først og fremst som et samfunnsproblem, konstrueres et snevert norsk kulturfelleskap. Mediene konstruerer et eget språk der det samme hendelsforløpet tolkes og beskrives vidt forskjellig ut fra aktørenes ”kultur”: Hvis f.eks. en etnisk nordmann dreper sitt barn er det tale om en familietragedie. Hvis en pakistansk-etnisk mann dreper sitt barn er det derimot tale om æresdrap.

Ved å lefle for en trang og eksklusiv norsk identitet, som bare kan skapes og gjenskapes i møtet med den farlige annerledesheten som minoritetene representerer, bygger man et ugjennomtrengelig gjerde rundt ”det norske” som noe homogent, isolert og enstemmig. Plankene i gjerdet består av forskjeller mellom oss og dem, enhver tenkelig forskjell man kan komme på, bare ikke hudfarge. Aldri hudfarge.

Uten å kunne bli beskyldt for å være rasister i den klassiske forstand kan høyrepopulistiske krefter således argumentere f.eks. for en restriktiv innvandringspolitikk med en primitiv logikk som hører hjemme på trettitallet.

La oss en gang for alle slå fast at den ”nye” rasismen ikke på noen måte er vesensforskjellig fra den ”klassiske” rasismen. I bunnen av de moderne, kulturfundamentalistiske ideologiene ligger rasehatet.

Dette er selvsagt ikke et særnorsk fenomen. Historisk har vi sett at den norske rasismen til en viss grad var en importvare, og også i vår tid næres vår rasisme av aktuelle geopolitiske strømninger. I et globalt perspektiv ser vi hvordan kulturfundamentalismen, med de amerikanske, ny-konservative kreftene i spissen, er en sterk pådriver for internasjonale konflikter. Den såkalte krigen mot terror har vist seg først og fremst å være en krig mot muslimer.

Mer lokalt i Europa brukes krigen mot terror som et praktisk påskudd for å forfølge minoriteter og befeste kontinentets ytre grenser mot ulovlig (det vil si ulønnsom) innvandring.

I det europeiske politisamarbeidet Europol sin situasjonsrapport og trendanalyse om terrorismen i Europa kan man lese at det i året 2006 av 706 anholdte som var under terrormistanke var 257 såkalte ”islamister”. Det vil si 36 %, lidt over en tredjedel. Man kan videre lese at det i det samme året fant 498 terroraksjoner sted i Europa. Av disse var bare 1 (en) ”islamistisk” motivert. Det var den tyske koffertbomben som for øvrig ikke detonerte.

Bare 0,2 % av terroraksjonene i Europa utføres altså av ”islamister”. Den europeiske terrorismen utføres i hovedsak av separatistgrupper som ETA, IRA og de korsikanske Taldes Y-gruppene. Det finnes også fortsatt en håndfull anarkistiske og venstreorienterte grupper som Action Directe, Brigate Rosse og GRAPO, samt forskjellige tyske, greske og tyrkiske grupperinger. Likevel fokuserer de europeiske politi- og antiterrororganisasjonene sitt arbeid først og fremst på de ”islamistiske” grupperingene.

Misforholdet i denne avveiingen kan ikke forklares praktisk, økonomisk eller etterforskingsteknisk. Den kan bare forklares ideologisk.

Hvilket bringer oss tilbake til utgangspunktet: Hva med det norske politiet?

Finnes det sympatisører for den nye rasismen i politiet? Selvfølgelig gjør det det, og det burde ikke overraske noen. Det burde heller ikke anses som direkte problematisk. Det finnes fordomsfulle mennesker på alle arbeidsplasser i landet. Den individuelle rasismen er intet annet enn et kompleks av synspunkter, og i et demokratisk meningsmangfold er dette noe vi er tvunget til å godta. Det er først når disse synspunktene omsettes i praksis at det blir problematisk.

En mann nekter å forlate et sosialkontor fordi han ikke får hjelp. Han er rolig da politiet møter opp, men situasjonen eskalerer. En av betjentene kler på seg svarte hansker: ”Jeg kveler ham” sier han, ifølge et vitne.

Mannen han snakker om er svart. Det er Eugene Obiora, og han dør langsomt. Han kjemper imot, han skriker: ”Please don’t kill me”. Iført håndjern blir han liggende på magen, på asfalten foran sosialkontoret, inntil han slutter å bevege seg. Han får ikke førstehjelp, men slenges om bak i politibilen, stadig med håndjernene på. Da han avleveres ved St. Olavs hospital er han død.

Saken etterforskes. Politiet vil finne ut om politiet har gjort noe galt. Det har de sjeldent, og heller ikke i denne saken. Spesialenheten for politisaker frikjenner de involverte polititjenestemennene etter bevisets stilling. Ved å kjempe imot er Obiora selv medskyldig i sin egen død. Det var altså dette at han kjempet for livet som drepte ham, ikke de tre politimennene som satt ovenpå ham. Hans egen dødskamp gjør ham ansvarlig.

Case closed. Saken er ferdigbehandlet, og etter politiets oppfatning bør den slutte der, på skrivebordet, mellom alle de andre papirene. Men det er noen som har hørt skrikene til Eugene Obiora. Det er noen som begynner å stille spørsmål.

Det kommer for dagen at en av betjentene tidligere har vært involvert i brutale anholdelser med tydelige rasistiske undertoner. Noen bestemmer seg for å offentliggjøre denne politimannens identitet, på tross av politiets forsøk på å holde den skjult. Det arrangeres demonstrasjoner i flere byer. Saken begynner å rulle i media.

At minst en av politimennene som foretok anholdelsen på Eugene Obiora er en helt vanlig rasist er det liten tvil om. At anholdelsen fikk den dramatiske formen og det tragiske utfallet den fikk kan i hvert fall delvis forklares ut fra denne ene politimannens individuelle rasisme. Men herfra til å slutte at Sør-Trøndelag politidistrikt, Spesialenheten for politisaker eller politietaten som helhet bærer et medansvar er det likevel et sprang.

Man må spørre seg, hvordan kunne Trond Volden og hans kolleger slippe unna drapet på Eugene Obiora uten så mye som en disiplinærsak?

For å forstå dette trenger vi blott å lytte til de stemmene som kunne ha forhindret ham, altså hans foresatte og tillitsvalgte: I et intervju med Klassekampen den 12. mai uttaler stasjonsmester Ove Sem ved sentrum politistasjon i Trondheim: ”(…) jeg skal ikke underkjenne at vi har utfordringer i forhold til minoriteter. Jeg tror politiblikket søker annerledeshet. Det er vi opplært til.”

Politiblikket søker altså annerledeshet. Ikke lovbrudd, som man umiddelbart skulle tro, men annerledeshet. Hva kan en lovlydig, mørkhudet person under disse vilkår egentlig gjøre for å unnslippe det evig årvåkne, sveipende politiblikket? Finnes det en bestemt atferd som kan få dette blikket til å prelle av?

Politidirektør Ingelin Killengren forklarer i et intervju med BA den 17. juni at: ”(…) Politiets arbeidsform i mange tilfeller ikke forstås av mennesker med flerkulturell bakgrunn. Det kan være konkrete ting som de fleste nordmenn instinktivt vet at man ikke skal gjøre dersom man vil unngå trøbbel. (…) Det kan være å kjøre rundt i en fet BMW på et nedlagt industriområde midt på natten, for eksempel. Deler av den flerkulturelle befolkningen har et annet handlingsmønster enn nordmenn, og tidvis slik at de vil bli gjenstand for særskilt politikontrol.”

Her mer enn antyder Killengren hvor hun ønsker å plassere ansvaret: Det finnes altså et handlingsmønster som henger direkte sammen med kriminelle handlinger, og det er politiets oppgave å kontrollere de som utfører slike handlinger. Hvis minoritetsborgere ønsker å unngå politiets søkelys må de slutte å oppføre seg sånn. De må slutte å kjøre rundt i store biler og helst holde seg innendørs om natten, i dette konkrete tilfellet.

Denne dypt krenkende uttalelsen fra politidirektøren avslører hvor primitive forestillinger politiets toppledelse har om etniske minoriteter og deres forhold til rettssystemet. Uttalelsen henger nøye sammen med det medieskapte begrepet innvandrerkriminalitet, en særlig type kriminalitet som har som sitt viktigste kjennetegn at, ja, den begåes av innvandrere.

I 2000 gjorde Statistisk Sentralbyrå undersøkelsen Innvandrere og nordmenn som offer og gjerningsmenn. Av undersøkelsen fremgikk det at ikke-vestlige innvandrere var noe overrepresentert både som gjerningsmenn og ofre.

Når forskerne skulle forklare dette forholdet pekte de først og fremst på sosialøkonomiske variabler, altså det vi sosialister liker å kalle klassesamfunnet. At kriminelle handlinger forekommer oftere i de lavere lagene av klassesamfunnet, som mange ikke-vestlige innvandrere jo fortsatt er henvist til, kan ikke overraske. Det er som kjent like ulovlig for rike som for fattige å sove under broene i Paris.

Men statistikerne pekte også på et annet forhold. De skrev: ”De fleste har sikkert hørt om den somaliske mannen som ble stoppet av politiet i Oslo 17 ganger på tre uker med anmodning om å vise kvittering på sin kostbare sykkel. Dersom denne historien sier noe om ikke-vestlige innvandreres hverdag, kan den til en viss grad forklare denne befolkningsgruppens relativt høye kriminalitetsrater for lovbrudd hvor det offentlige kontrollapparat står for en stor del av oppdagelsene og anmeldelsene.”

Kan det være slik at politiet ved sin egen virksomhet er med til å skape og opprettholde ideen om innvandrerkriminaliteten som et eget, separat fagfelt? Varsku fra minoritetsmiljøer i hovedstaden har lenge tydet på det. Organisasjon mot Offentlig Diskriminering (OMOD) ble i sin tid startet nettopp som en reaksjon på det som oppfattedes som politiets overdrevne kontrollvirksomhet i minoritetsmiljøer.

I OMOD sin rapport Ung, svart & norsk fra 2006 settes det bl.a. søkelys på politiets fremferd overfor innvandrerungdom. Rapporten dokumenterer det som kun kan beskrives som systematisk diskriminering: ”Av dem vi snakket med var det ingen tvil om at politiet forskjellsbehandler svart og hvit ungdom. Dette er ikke noe sensasjonelt funn. Denne beretningen kommer fra ungdomsorganisasjoner, innvandrerorganisasjoner og andre.”

Også opplysninger som har fremkommet i kjølvannet av Obiora-saken peker på vesentlige mangler ved politiets forståelse for sin egen rolle i møtet med minoriteter. I Trondheim har avisen Klassekampen avdekket systematisk forskjellsbehandling. Det er dypt rystende historier som kommer frem, og mønsteret er ofte det samme: En mørkhudet person tilkaller politiet for å foreta en anmeldelse. Men noe skjer i forløpet, noe går galt, situasjonen snus på hodet, og anmelderen ender opp med selv å bli arrestert. Sør-Trøndelag politidistrikt innrømmer at mange minoritetsborgere simpelthen ikke lenger anmelder alvorlig kriminalitet de har blitt utsatt for, fordi de ikke har tillit til at politiet vil hjelpe dem.

Hvis dette er tilfellet, burde røde lamper ikke ha begynt å blinke et sted i systemet?

I fjor høst, i kjølvannet av at OMOD og flere innvandrerorganisasjoner hadde rapportert om negativ særbehandling av minoritetsungdommer, ba Riksadvokaten om en redegjørelse fra Spesialenheten for Politisaker. Riksadvokaten ønsket å danne seg oversikt over ”antall anmeldelser fra minoritetsungdom om negativ opptreden fra politiets side (trakassering, vold eller lignende)” i politiregionene.

Av Spesialenhetens redegjørelse fremgår det at det bare er registrert 25 anmeldelser siden enheten ble opprettet i januar 2005. Tre av fem regioner melder å ha mottatt svært få eller ingen anmeldelser. Dette er naturligvis et glansbilde. Det har da også i ettertid kommet frem at Spesialenheten har silt bort saker som ikke eksplisitt omhandler ”rasismeanklager”. Vold og trakassering av minoriteter som ikke benevnes rasisme, har altså ikke blitt tatt med i redegjørelsen.

Her er vi igjen tilbake ved det problematiske rasismebegrepet: Rasismeanklager skal man være forsiktig med å fremsette. Det finnes jo ikke rasisme noen steder lenger i dette landet, og i hvert fall ikke ved politiet. Rasismen er borte vekk.

Trond Volden er ikke rasist, og ikke noen av hans kolleger heller. Hans direkte overordnete har ikke sett grunn til å sette spørsmålstegn ved hans metoder. Spesialenheten for Politisaker kan ikke rapportere om rasismeproblemer ved politiregionene. Politidirektøren synes ikke det er mer rasisme i politiet enn noen andre steder.

Hvorfor er Eugene Obiora død? Fordi han kvalte seg selv.

Det er et kjennetegn ved den strukturelle, institusjonaliserte rasismen at den ikke nødvendigvis er betinget av ond vilje. De enkeltaktørene som fasiliterer den tenker sjeldent på seg selv som rasister. Det fritar dem ikke for ansvar. Når de dekker over sine kollegers overgrep, når de ser gjennom fingrene med lovbrudd, når de ut fra en misforstått lojalitet til hverandre - det amerikanerne kaller Bluewalling - misbruker den tilliten de har blitt betrodd som statens viktigste maktapparat i fredstid, da gjør de seg til medskyldige. Dette er i høy grad et disiplinærproblem, og det gjør det til et ledelsesansvar.

Vi vet alle sammen at den eneste måten man får gjort noe i dette landet er ved å stikke et kamera opp i ansiktet på de ansvarlige, og derfor var det riktig å offentliggjøre navnet på Trond Volden. Uten medieomtalen dette har medført ville saken ha stoppet med Spesialenheten for Politisaker sin henleggelse.

Vi vet også at den letteste måten å forsvare seg mot enhver kritikk fra offentligheten, berettiget eller ei, er ved å si de magiske ordene: Vi tar selvkritikk. Vi skal gjennomgå våre rutiner. Så ofrer man to bønder og lukker døren til sitt kontor. Men i det norske politiet vil man ikke foreta noen innrømmelser, der vil man vil heller leke stolleken. Man vil gå rundt og rundt til musikken slutter å spille og noen må reise seg fra sin plass og gå. Spørsmålet er bare hvem det blir.

I sitt famøse leserbrev til Klassekampen karakteriserer den frittalende lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, pågripelsen av Obiora som ”godt politiarbeid.” Han trekker senere uttalelsen tilbake, kanskje fordi han merker at han sitter litt ustøtt i stolen sin for tiden. Men ordene vil ikke riktig bli usagt, de blir liksom hengende i luften, som en spøkelsesaktig etterskrift over hele affæren.

Godt politiarbeid. Disse ordene, og de holdningene som ligger bak dem, er ikke bare en hån mot Obiora og hans etterlatte, de er en hån mot den allmenne rettsfølelse. Ikke minst er de en hån mot de mange gode, anstendige og hardt arbeidende politimenn og -kvinner som tross alt finnes i det norske politiet. La os ikke glemme dem.

Kan man virkelig med noen form for troverdighet argumentere for at det norske politiet er en organisasjon som er gjennomsyret av rasisme på alle nivåer, fra topp til bunn? Som tingene står nå så har man dessverre all grunn til det. Det er faktisk nesten umulig å argumentere for det motsatte.

14 Comments:

Anonymous Sexy Sadie said...

Fy flate!

Utrolig bra skrevet mann!

12:51 pm  
Blogger Mikkel said...

Takk, takk. Det tok nesten en time å skrive.

1:09 pm  
Blogger Lasse said...

Velskrevet -velskrevet!
Hvordan gik det igår?

1:39 pm  
Blogger Mikkel said...

Det gik fint, selvom reaktionære kræfter forsøgte at kneble os og forhindre vores lovlige politiske virksomhed.

Politiet rev alle vores plakater ned, og kulturstyret i studentersamfundet(!) trak sin støtte så mødet ikke kunne holdes på det oprindeligt annoncerede sted. Men vi gennemførte mødet i god ro og orden.

1:49 pm  
Blogger Sara said...

La dere ikke lure. Det er selvfølgelig meg som har skrevet det, Mikkel er bare eye candy.

2:04 pm  
Blogger Lasse said...

OK
Håber der kom en god debat ud af det!

2:10 pm  
Blogger Susanne said...

Go, Sara!

5:19 pm  
Blogger Mikkel said...

Saras forsøk på å ta æren for mitt arbeid føyer seg inn i et mønster av systematisk undertrykkelse.

7:57 pm  
Anonymous ungovernable said...

jeg trodde det var sara som hadde skrevet det og ble overrasket da det sto mikkel på inlegget, no offence altså...

10:27 pm  
Blogger Mikkel said...

Nå merker jeg at jeg blir litt provosert. Den eneste grunnen til at jeg slavet over dette makeløse politiske dokumentet (bortsett fra mitt store hjerte) var at the aforementioned Sara had weaseled out of doing it in the first place.

10:34 pm  
Anonymous ungovernable said...

det var altså ikke ment sånn, jeg er jo vant til å kommunisere med deg på dansk. det eneste glimtet av dansk som jeg kan se i den teksten er at det står at obiora blir slengt om bak i bilen, burde jo ha skjønt det da... burabura

12:02 am  
Blogger Mikkel said...

Grmpl.

3:15 am  
Anonymous ungovernable said...

og det var jævlig bra skrevet! burde utgis som kronikk eller noe

10:57 am  
Blogger Sara said...

En kortere versjon kom på trykk som kronikk i BT torsdag 5. juli. Hålien var sannsynligvis på ferie.

2:30 pm  

Post a Comment

<< Home